Referat fra årsmøtet 8. april 2013

Det var på forhånd sendt ut sakliste med sakspapirer. Listen så slik ut:

Orienteringssaker
Medlemskontingent
Juryen for Rivertonprisen 2013
Rivertonbiblioteket
Diverse
Årsmelding
Regnskap
Valg av president og styremedlemmer
Revisjon av statutter
Innvalg av nye medlemmer
Åpen post: innspill fra Årsmøtet om fremtidige aktiviteter

Innkalling og sakliste ble godkjent av de 10-12 fremmøtte, hvorav fire fra styret. Presidenten ønsket velkommen og orienterte om uendret medlemskontingent (300 kr.; fritak fra det året man fyller 70); juryen for Rivertonprisen som for 2013 vil bestå av Else Barratt-Due, Magnhild Bruheim og Ola Hegdal; biblioteket der arbeidet har stått i stampe og noe må gjøres. Årsmeldingen ble lest opp, og lagt til aktene. Regnskapet ble godkjent, og valget gjennomført i tråd med styrets innstilling – dvs. at så vel President som øvrige styremedlemmer (minus Astrid de Vibe) fortsetter. Statuttrevisjoner ble vedtatt i henhold til ønsker fra forrige årsmøte. Når det gjelder innvalg av nye medlemmer, ble mange navn lansert over bordet, og styret vil vurdere disse i forhold til hvem som faktisk ble tilbudt medlemskap i fjor og ellers undersøke om noen faktisk kan være medlemmer fra enda lenger tilbake. Presidenten og sekretæren vil i samarbeid sende invitasjon til alle nye navn som ble valgt inn ved akklamasjon.

Under åpen post lanserte Knut Nærum tanken om en stafettroman (eller roman-stafett) i Riverton-regi. Forsamlingen sluttet seg til tanken, og Nærum vil bli invitert til neste styremøte for å orientere nærmere om sine planer.

Årets prisvinner, Jørn Lier Horst, orienterte om virak og oppmerksomhet etter at han mottok den gylne revolver, hvoretter samtalen kom til å dreie seg om siste boken og hans egne erfaringer som politimann.

16.04.2013/hhs

Rivertonprisen, “Den gyldne revolver”, deles ut årlig av Rivertonklubben for det beste arbeid innen norsk kriminallitteratur.
Rivertonklubbens jury har lest seg gjennom krimutgivelsene for 2012 og nominert fem titler til Rivertonprisen 2012:

Jørgen Brekke: “Drømmeløs”
Den skjøre men skarpe Trondheimspolitimannen Odd Singsaker har i denne andreboken fra Jørgen Brekke nok en kriminalgåte å bryne seg på som er sammenfiltret med tidligere historiske hendelser. En spinkel spilledåsemelodi knytter på en spennende og interessant måte bro mellom to tilsynelatende uløselige kriminalsaker.

Frode Granhus: “Stormen”
Reine i Lofoten er åstedet for dette uhyggelige og intenst spennende krimdramaet hvor en kald sak får sin forløsning gjennom en gripende, ubehagelig og tragisk hendelse som utspiller seg i dette lille nærmiljøet.  Vi kommer på innsiden av skjebner som forteller om smerte, sårhet, ensomhet og ikke minst vonde hemmeligheter.

Espen Holm: “Kong Salomos Sverd”
Espen Holm mestrer med denne boken å komme under huden på en hemmelig agent i Israels sikkerhetsstyrker, og gjennom det gi oss et nært innblikk i den umulige konflikten i denne delen av verden. Med stort driv trekkes vi med i nærmest uløselige konflikter. Forfatterens bruk av gammel myte setter fortellingen i et ettertankens lys.

Jørn Lier Horst: “Jakthundene”
Nok en gang overbeviser forfatteren med solid, troverdig politikrim. Denne gangen er William Wisting i sitt livs krise; han blir selv etterforsket, og må se sitt politiliv i nytt lys. Journalistdatteren Line spiller en viktig rolle i boken og gjør den til både en far-datter-skildring og en beskrivelse av forholdet mellom politi og media.

Gard Erik Sandbakken: “Skarpskytteren”
Gard Erik Sandbakken skriver fengende om den tidligere spesialsoldaten og skarpskytteren Snorre Hartmann som deltok i Bosnia-krigen, og som nå utfører kriminelle tjenester i Oslos underverden. Det handler om politisk makt, om Norges rolle som en av verdens største våpenleverandører, om moral og dobbeltmoral. Det er brutalt og spennende.

Rivertonprisen for beste krim 2012 deles ut 12. mars 2013 kl. 12.00 på Litteraturhuset.

Rivertonprisen er et samarbeid mellom Rivertonklubben, Den norske Forleggerforening og Bokhandlerforeningen.
Rivertonklubben ble startet i 1972 og det er Rivertonklubbens egen jury som utnevner vinneren. Juryleder er Else Barratt-Due.

I et omfattende forfatterskap og et liv i stort engasjement for mange og viktige saker, er det for oss i Rivertonklubben selvsagt at det er i bøkene med kommisarie Kurt Wallander ved Ystad-polisen vi finner grunnlaget for å tildele Henning Mankell vår internasjonale ærespris. Mange av oss har med stor innlevelse fulgt Wallander i problematisk kamp med stadig mer utspekulerte og voldelige kriminelle og med sitt eget liv, fra Mördare utan ansikte i 1991 til Den orolige mannen i 2009.

Romanserien med Kurt Wallander begynner klokken kvart på fem den 8. januar 1990. Wallander er 42 år gammel, men den 30. januar blir han 43, og er altså født i 1947. Tre måneder tidligere har ektefellen, Mona, forlatt ham. Vi følger ham så gjennom 1990-tallets fenomenalt spennende og medrivende fortalte romaner, før vi er inne på et lite sidespor i Innan frosten og får mer kunnskap om hans bakgrunn i tekstene i Pyramiden. Så tar vi avskjed først i 2009 med Den orolige mannen, en roman som er trygt forankret i virkelighet, og som kanskje – slik forfatteren antyder i etterordet – gjennom fiksjonsberetningen overgår den dokumentariske realismen. Det ubegripelige i verden rundt oss, blir litt mer forståelig Vi tok omkring midt i serien avskjed med Wallanders far – uten noen gang å få vite navnet hans – mer og mer dement, hissig, selvopptatt i sitt liv som einstøing med flere tusen nesten identiske fidus-malerier bak seg. Jeg har en spesiell forkjærlighet for romanen Mannen som log (1996) (på norsk: Silkeridderen) nettopp fordi faren spiller en rolle og avgjørende bardomsminner gir oss mulighet til å komme nærmere inn på hvem Wallander, i all sin melankolske og ganske så resignerte fremtoning, egentlig er. Gjennom beretningen om et par slagsmål faren er innblandet i – et mens Kurt var guttunge, et annet mens etterforskningen i denne romanen akkurat pågår – får vi også med oss noen humoristiske innslag som Wallander kanskje ikke oppfatter slik, men som vi som lesere ikke kan annet enn humre over.

Han målade ett melankoliskt höstlandskap, med en spegelblank insjö, ett krokigt träd med avlövade grenar i förgrunden, och långt borta vid horisonten skymtade fjällkedjor, omslutna av moln som skimrade i en osannolikt färgsprakande kvällsol.

Då och då la han till en tjäder som stod på en stubbe i tavlans vänstra ytterkant.

Senere, etter å ha sett bildet på veggen i et hus han besøker under etterforskningen, kommer Wallander i tanker om hva det var faren egentlig hadde gjort gjennom sin masseproduksjon av de verste sjangerklisjeene i svensk landskapsmåleri: Han hadde hindret solen i å gå ned, og hadde gitt folk trøst og håp ved at de hengte bildene hans på veggen og slik kunne holde solen fanget.

Det er gjort god plass for dette i en roman som ellers minner ikke så lite i struktur om Bram Stokers Dracula og som har en representant for den moderne ikke-produktive nykapitalismen boende i et enormt slott, en som handler med alt som gir størst mulig fortjeneste, som er mesen og velgjørere og får alle – inkludert politisjef Björck til, nesten bokstavelig, å stå med lua i hånden.

Jeg tror kanskje også denne fjerde boken i serien var en lettelse – og en følelse av enda bedre etterforskning, tettere på virkeligheten og enda mer skremmende, fordi gangsterne utenfra i de tre første bøkene var byttet ut med det innenlandske og at Wallander derfor enda tydeligere sto frem som en forsvarer av den tynne og sterkt utsatte grenselinjen mellom et noenlunde velordnet og trygt samfunn og kriminalitet og faenskap som nå også hadde infisert småbyene og bygdene. Wallander representerer folket, og politikorpset vi møter er et helt annet og gis en annen funksjon enn det Sjöwall og Wahlöö fremstilte. Med all sin livslede og sin ensomme, til tider søvnløse tilværelse på Maria-gatan, er Wallander førstelinjeforsvarer når vi stadig opplever ”vanvettets hot mot normaliteten”.

Det er også fristende å etablere et slektskap mellom Mannen som log og den absolutt siste Wallander – Den orolige mannen, for så vidt som en omfattende etterforskning knyttet til ubåter og spionasje også lar oss gå på gjengangerferd i mange saker vi kjenner fra tidligere bøker. Generelt kunne vi si at resignasjon og pessimisme blir stadig mer tydelig etter at Wallander alt som 50-åring fikk diabetesdiagnosen som tidlig bekreftelse på lidelsens uunngåelighet og forgjengelighetens ubønnhørlige lov. Og som nevnt tar vi endelig avskjed i epilogen til denne siste Wallander-boken med at sykdom gjør at han skal vandre i en annen form for tåke enn den han har vasset i gjennom mange bøker – i konkret og overført betydning – og han er på vei inn i det endelige mørket som det ikke lenger nytter å kjempe mot. Det er vakkert gjort, og gripende, for også råbarkete krimlesere har godt av en dose sentimentalitet, hvis det er det det er:

Skuggan hade djupnat. Och långsamt kom Kurt Wallander nu att försvinna in i ett mörker som några år senare definitivt skickade ut honom i det tomma universum som heter Alzheimer.

Sedan är det inte mer. Berättelsen om Kurt Wallander tar oåterkalleligen slut. De år, kanske tio, kanske flere, han har kvar att leva, är hans egen tid, hans och Lindas, hans och Klaras tid,

De som analyserer og dissekerer forfatterskapet, ser at Mankells forfatterskap og spesielt Wallander bøkene, i sum handler om selve Det Stora Brottet, og sett fra Sverige gjelder det selvsagt: Folkhemmets fall, socialdemokratins svik

Når jeg leser bøkene, opplever jeg imidlertid drivende god krim, spenning, fare, mystifikasjon, intrikate løsninger – krim i superklassen, mens det andre så å si er en nødvendig bakgrunn for det som skjer – ideologien er der, men som bakteppe. Blandingen av stort og smått, globalt og provinsielt, er ekstremt vellykket. Kombinasjonen av et lite og tilsynelatende idyllisk land med velferd og velstand og likevel med mørke skygger, har vært uimotståelig. Wallander kan synke dypt ned i den skånske leire, men løfter seg over det meste i samtidens krimlitteratur, og blir uimotståelig.

Henning Mankell – det er en utsøkt glede og ære for oss i Rivertonklubben å utnevne deg til internasjonalt æresmedlem. Prisen er å betrakte som det britene kaller ”lifetime achievement award”, for alt du har gjort på kriminallitteraturens område Som den første i klubbens historie får du ikke bare den gylne revolver – du får den første forgylte Smith & Wesson-revolver noensinne.

Norsk og nordisk kriminallitteratur har gjennom sin relativt korte historie bare i ubetydelig grad hatt gjennomslagskraft internasjonalt. Vi har i all hovedsak stått i et avhengighetsforhold til britisk og amerikansk krim fremfor noe. Det gjør det kanskje enda mer påfallende at nordisk krim, først litt nølende, og så med voldsom kraft, har erobret det internasjonale bokmarkedet. ”Nordic Noir” er nå blitt branded, etter at det engelskspråklige området til slutt ble erobret. Først hadde utallige nordiske krimforfattere et kraftig gjennomslag med enorme salgstall i land som Tyskland, Frankrike, Italia og etter hvert de fleste land både i vest- og øst-Europa. På tross av noen viktige forgjengere, var det utvilsomt svært lenge slik at det å bli oversatt til engelsk og bli gitt ut i Storbritannia var den store bøygen. Alle visste at om den ble passert, ville det amerikanske markedet – som stort sett nøyer seg med sin egen litteratur – også kunne åpne seg. Med Stieg Larssons bøker som et nesten ubegripelig toppunkt, har skandinavisk krim blitt big business både i England og USA, og så må vi kanskje finne oss i at dette i stor grad handler om markedsføring og boksalg, for det er ganske uklart hva som skulle være så likt i en mangfoldig og svært spredt samtidskrim i de nordiske land at den kan samles under en slik paraplybetegnelse. ”Scandinavian Crime” og ”Nordic Noir” dekker alt fra bestialske mord i et kaldt klima til vennligere ugjerninger under midnattssolen. Noe tyder på at den blir oppfattet som samfunnskritisk og realistisk krim, med et drag av depressiv melankoli eller melankolsk depresjon – alt etter som. Viktigst av alt er å ha klart for seg at Nordic Noir som betegnelse for skandinavisk krim gjelder kriminallitteratur fra de siste tiårene, og forståelsen av hva som kjennetegner den bygger helt ut på nordisk krim i engelsk oversettelse.

Jeg skal i denne altfor korte forelesningen først og fremst gjøre rede for hva som ser ut til å ligge i begrepet ”Nordic Noir” slik det fremkommer i et par bøker om fenomenet. Som litteraturforsker med en viss kjennskap til kriminallitteraturen i våre nordiske land, stiller jeg meg tvilende til mye av forståelsen som ligger under begrepet. For det er nok slik at om en ser på fenomenet fra hvilket som helst av våre nordiske land, blir samlebegrep som dette vanskelig både å begrunne og forsvare. Nordic Noir finnes bare om perspektivet er utenfra, og om en deler forståelsen av at det i alle fem nordiske land produseres bøker med så sterke likhetstrekk at de kan forstås som en ny og blodig invasjon av skandinaviske røverbander, tusen år etter vikingene. Slik blir det faktisk fremstilt, og det er fantastisk.

Fantastisk, og på mange måter bare til å glede seg over, nesten samme hvor man befinner seg i den litterære institusjon. Det er selvfølgelig strålende og utmerket og alle tiders at en side ved nordisk litteratur får slik oppmerksomhet, lanseres, markedsføres, anmeldes, prises, diskuteres – og kjøpes og leses av millioner i de landene som har de sterkeste kriminallitterære tradisjoner og mer enn nok av egne bøker å ta av – Storbritannia og USA. Men det er lov å stille noen spørsmål og se hva fenomenet innebærer. Hva det er som gjør at den har fått slikt gjennomslag? La meg først nevne noe som tidligere er blitt fremhevet som mulige kjennemerker på nordisk krim, før vi ser på oppfatningene først og fremst fra England.

Noen har antydet at nordisk krim er klarere samfunnskritisk og problemorientert enn den anglo-amerikanske tradisjonen. En dansk kritiker sier om nordisk krim at den har ”en egenartet og enestående samfunnsmessig bekymrethet”, og en amerikansk kritiker hevder at nordisk krim beskriver “en sosial og eksistensiell bekymring så den både angår flere og samtidig er selvkritisk og kanskje litt selvplagerisk på grensen til det livsfornektende.”  Noen nevner det eksotiske med øde landskap og få mennesker, men det kan umulig være nok til å si at nordisk krim skiller seg vesentlig ut fra det som i dag forekommer å være mainstream i en global underholdningsindustri. Man kunne like gjerne hevde at den blir mer og mer mainstream, og finne argumenter for det.

Det var noen mulige særtrekk som kan tjene som bakteppe når jeg nå presenterer hovedtrekkene ved forståelsen av skandinavisk krim med grunnlag i to bøker som begge har Scandinavian Crime Fiction i hoved- eller undertittel. Først noe helt kort om en antologi med artikler som må sies å være akademiske og litteraturvitenskapelige bidrag til utforskningen av skandinavisk samtidskrim. Den heter ganske enkelt Scandinavian Crime Fiction, og bygger på samarbeid og utveksling mellom krimentusiaster over mange år. Styrken ved en slik bok kunne være at bidragsyterne i all hovedsak leser ett eller flere av språkene i Norden, men det betyr også at de ikke beskjeftiger seg med nordisk krim i dens store bredde, men med enkeltforfatterskap eller –fenomener. Redaktørene er klar over det problematiske i selve forståelsen av ”Scandianvian” – som de når som helt bytter ut med ”Nordic” – og mye av det som kommer frem i de forskjellige artiklene er nettopp klare nasjonale forskjeller både når det gjelder tradisjonen og dagens litterære og kulturelle klima. I sum undergraver bokens mange bidrag det prosjekt bokens tittel og forordet antyder – for fellestrekkene blir få og de generelle betraktningene så allmenne at de ikke er meningsbærende. La meg gi dere noen sitater fra innledningen som antyder forståelsen av Skandinavisk samtidskrim:

• Scandinavian crime fiction has become famous for its melancholy detectives who are silent, depressed, diligent, thirsty and so on.
• The suffering anti-hero who gave voice to a critique has been pushed aside by well-adjusted, calm and sexy officers.
• Since the 1970s, the police-procedural sub-genre has continued to predominate. … It has been modified ..to engange in gender and sexual politics. The Norwegian Kim Småge, Finnish writer Leena Lehtolainen and Swede Liza Markllund reached a wide readership at home and in translation during the 1980s and 1990s with their feminist hard-boiled novels … (bare Kim på 80-tallet; bare Kim og Leena på 90-tallet – Lizas debut som krimforfatter 1998).
• Scandinavian crime fiction became a global brand during the 1990s. This branding created specific expectations – soggy weather, social restraint, overworked detectives, moments of interpersonal explosion, social and political criticism – which are often reflected in the book jackets of these novels, with their unpeopled landscapes, placid lakes and leafless trees.

Legg merke til at et uttrykk som “eksotisk” ikke brukes, selv om et inntrykk av nettopp dette indirekte formidles. Det mest interessante som indirekte antydes her er at merkevaren når den først blir etablert, uansett om det er på sviktende grunnlag, som merkevare vil sørge for sin egen videreføring i stadig nye bidrag. You don’t quarrel with success – you repeat it. Når jeg er så tvilende til generaliserende karakteristikker av skandinavisk krim, betyr det også at jeg er sikker på at våre krimforfattere i mindre grad enn suksessformelen antyder kommer til å tilpasse seg kravene. Selvsagt vil de ikke det – bøkene vil være like forskjellig som før, men de kan altså markedsføres og selges som noe annet og mer enn de er, eller som noe de ikke er, fordi de knapt kan være det – skandinavisk krim.

En av ildsjelene og en av dem som har bidratt mest til å lansere, fremme, propagandere for skandinavisk krim i Storbritannia – også under merket ”Nordic Noir” – er krimekspert, anmelder og journalist Barry Forshaw. Det er til hans nylig utgitte bok, Murder in a Cold Climate. A Guide to Scandinavian Crime Fiction, man må gå for å få oversikt over fenomenet nordisk samtidskrim i engelsk oversettelse – han har bedre oversikt enn noen jeg vet om, men behøver ikke å være å stole på for det – og det er lett å få motforestillinger og protestere mot hans forståelse av krimlitteraturen som mimetisk, avslørende, samfunnskritisk og full av innsikt på områder fra politikk til all verdens samfunnsproblemer.

Death in a  Cold Climate er en lettlesbok, journalistisk tenkt og utført, markedsført omtrent like elegant som den krimlitteratur den beskriver. På forsiden gir Håkan Nesser boken sin uforbeholdne hyllest, og som markedsføringsbidrag for nordisk krim, fortjener den all ros den kan få. Men at boken skulle være ”The most fulfilling work on the strange genre of Nordic Noir I have ever encountered” betyr selvsagt bare at Håkan Nesser, en utpreget godviljens mann, ikke har støtt på slike bøker før – de finnes ikke. Og visst har Val McDermid rett når hun sier at dette er ”the essential guide through the snowdrifts of Nordic Noir” – essensiell eller ikke, er det denne vi har, og det er en guide som gir oversikter, orienterer, summerer opp, presenterer, beskriver – delvis ved lar de han skriver om hjelpe til ved at de forklarer hva de tenker og gjør, som forfattere, redaktører eller oversettere. Før jeg går tettere inn på boken – hold fast på at alt Barry Forshaw gjør og sier gjelder nordisk krim i oversettelse, selv om han har forsøkt å innhente informasjon om bøker han ikke kan lese og som kanskje vil bli oversatt.

Barry Forshaw gir inntrykk av å vite hva det som gjør at britiske lesere har falt så fullstendig for den. Hans sier rett ut at måten han forstår fenomenet på deles av lesere flest og likeledes av kritikere og forlagsfolk. Det skal altså finnes en felles oppfatning som har dannet seg en felles oppfatning av skandinavisk krim slik den oppleves utenfra og på avstand og med andre forutsetninger enn det vi skandinaver har. Her er noen eksempler på hvordan denne litteraturen oppfattes og hva den tilbyr:

•  Den gir helt spesielt god innsikt i skandinaviske samfunnsforhold ” provided by this fiction”
• Den har vekket interesse fordi den tilbyr noe nytt og fordi krimsjangeren alltid synes oppbrukt og i behov av nye impulser (et krav eller ønske man kan stille til all litteratur)
• Høy litterær kvalitet, ofte mer utprøvende og eksperimentell enn den britiske krimlitteraturen
• Barry Forshaw har som MÅLSETTING: for boken dette: Å plassere alle de sentrale forfatterne og deres bøker i forhold til samfunnsmessige forandringer i de respektive land, og å illlustrere – via kriminalromanene – radikale endringer i forhold til det bildet av det nordiske samfunn som amerikanere og briter hittil har hatt (for høye forventninger til en underholdningssjanger).

Her er vi ved et kjernepunkt, og et vanskelig ett. For all del – les og gled dere over Forshaws utlegninger og oversikter, men tenk hele tiden over de premissene det hele bygger på: at det viktigste ved skandinavisk samtidskrim er de sosiopolitiske innsiktene som romanene tilbyr utenlandske lesere. Akkurat dette må jeg sitere i original – og her bruker Forshaw en skrivemåte som gjør at den som ikke deler hans syn, faller utenfor som dum og uvitende – og jeg hører helt klart til i denne gruppen:

Any intelligent reader of the genre will quickly become aware of the sociopolitical insights afforded by the novels, building up a complex picture of Scandinavian society – in particular, the cracks that have appeared in the social democratic ideal, an ideal which has been cherished for so long by observers in America, Britain and the rest of Europe.

Hvor er vi da, selv om vi godtar at perspektivet utenfra er et annet enn vårt eget? Vi har faktisk med litteratur å gjøre, og vi har endatil med en formelbasert underholdningslitteratur å gjøre. De beste krimbøkene stikker seg ut og hever seg langt over både det sosiopolitiske og sjangerbestemte, og resten av krimlitteraturen er neppe en særlig pålitelig guide til endringene i et samfunns normer og holdninger og moral og tradisjoner. Hva må forfatteren av Death in a Cold Climate tro om Bergen som by og samfunn om han så bare har lest noen få av Gunnar Staalesens bøker; eller hva med fredelige Island som var uten krimlitteratur så lenge fordi det omtrent ikke fantes kriminalitet der?  Les Indridason, og islendingene er like morderiske som i sagalitteraturen – en litteratur som Forshaw på merkelig vis – slik redaktørene av antologien jeg nevner også tenker – er uhyre viktig for utviklingen av moderne Scandinavian crime.

Jeg er med andre ord dypt uenig i forståelsen av hva krimlitteraturen står i forhold til, hva den representerer, og fastholder at den først og sist er litteratur – og dermed forholder seg til virkeligheten uten å avbilde eller være virkelighet. Det er for meg også en misforståelse å tro at krimlitteraturen i særlig grad gir innsikt i samfunnsendringer – annet enn det selvfølgelige som er at bøker skriver seg inn i og indirekte reflekterer sin tid.

Men la nå det være godt. Siden jeg er stolt over norsk kriminallitteratur og imponert over kvaliteten på de beste bøkene fra den perioden jeg kjenner best – fra 1990 og til i dag, har jeg noe som kanskje er et fordomsfullt og sjåvinistisk ankepunkt mot Death in a Cold Climate – nemlig at hans skandinaviske krim domineres av svensker slik at de får minst 60% av plassen i boken. I oversettelse utgjør muligens svensk krim like mye som de andre nordiske land til sammen, og med Stieg Larssons voldsomme suksess på nesten alle måter, må vi vel finne oss i denne svenskevridningen. Eller?

Forholdet mellom landene er ikke statisk, og jeg har ingen problemer med at sju kapitler hos Forshaw tar for seg svenske forfattere; Norge, Danmark, Island og Finland får til sammen akkurat like mange. Det første kapitlet om Sjöwall og Wahlöö er obligatorisk, og Mankells betydning for den senere suksessen til skandinaviske krim er så stor at han fortjener kapittel 2. Det er vel gjerne slik at den varianten av politiromanen som er den viktigste romanformen i skandinavisk krim i dag, står i gjeld til Sjöwall og Wahlöö, enten ved å skrive seg inn i tradisjonen eller ved å motarbeide den. Men forfatterparet hadde selv lært fra andre, og når nordisk krim presenteres som enestående ut fra samfunnsskildring, kritiske holdninger og litterær kvalitet, ville jeg ha forventet ikke bare jubel i høye toner, men en undersøkelse av hvorfra skandinavisk krim hadde sine forbilder, lærte, lånte og stjal, utviklet seg og til slutt skapte gullaldertilstander. Det skjedde faktisk først i Norge, og jeg går ut fra svenskene – særlig kvinner – tok lærdom herfra. Men vi må spørre: Dukket Kim Småge, Anne Holt, Karin Fossum, Unni Lindell opp av ingenting, uten forgjengere, uten tradisjon å forholde seg til annet enn Agatha Christie og dårlige B-filmer? Selvsagt ikke; bak dem kan skimtes både Minette Walters (for skrivemåten), Ruth Rendell og P. D. James (for detektivene og mystifikasjonen) og Sue Grafton og Sarah Paretsky som viste at det var mulig å ta i bruk det man antok var en upassende sjanger for en kvinne. Jeg må ha lov til å ergre meg når Forshaw ut fra sin lesning bruker hele kapitler på Camilla Läckberg, Camilla Ceder, Kristina Ohlsson, Kjersti Alvtegen, Helene Tursten, Liza Marklund, Åsa Larsson – jeg har sikkert glemt mange, og nesten ikke har tid til de norske forgjengerne som skrev sine beste bøker, ble oversatt og var bestselgere blant annet i Sverige, fikk priser og etablerte den eneste kvinnebølge vi har hatt i norsk krim, lenge før noen av de svenske damene kom på markedet. I særlig grad fortjener både Holt og Fossum en mer sentral plass, og jeg vet de står sterkt innenfor Nordic Noir, men svenskene stiller altså med en hel kvinnearmada som jeg er sikker på hentet inspirasjon og styrke fra norske krimsøstre som var tidligere ute og viste både vei og lei. Den som arbeider med oversatt krim tar ofte feil når det gjelder kronologi, bortsett fra den som gjelder for når oversatte bøker kom ut. Da kan det til og med bli slik at Unni Lindell trekkes frem som er en av de nye lovende – Unni som fremsto som en av de første og stødigste og mest solide av våre kvinnelige krimforfattere fra tidlig på 1990-tallet.

De to kapitlene om norske bidrag til skandinavisk krim heter, betegnende nok, ”Crime and Context” (som for alle land utenom Sverige), og Norway and Nesbø. Bokstavrimet er fint, og enda finere er det at Karin Fossum får bred og god behandling i kapitlet, med Se deg ikke tilbake og Elskede Poona trukket frem for spesiell drøfting. Elskede Poona kom ut under tittelen Calling Out for You som så ble forandret til den mer betegnende The Indian Bride, og som dere alle vet er dette en bok i yttergrensene av sjangeren – kjærlighetsromanen som krimroman eller omvendt, og en fabelaktig bok. Forshaw sier at den ”tackles another awkward social issue: intermarriage between Asian and native Norwegians, in a country less and less at ease with its immigrant population”. Ja visst, men det er tross alt noe av det minst viktige ved denne boken, nesten samme hvordan man leser den.

I samme kapittel slipper Forshaw til Anne Holt – hans metode er som nevnt å la forfattere slippe til med det de har sagt i intervjuer eller e-poster eller hva det nå er. Anne er sterkt kritisk til selve tanken om at noe overhodet kan avgrenses som ”skandinavisk krim”, for ikke å snakke om Nordic Noir. Hun begrunner det annerledes enn jeg har gjort, men jeg kan følge henne et stykke når hun sier. ”Først og fremst skriver jeg om mennesker, ikke om Skandinavia. – Jeg er en politisk person, men ikke en politisk skribent.” Hun kunne føyd til: Var jeg det, ville jeg valgt en annen sjanger. Anne Holt skal, i engelsk versjon, få siste ord i denne forelesningen:

Crime fiction is currently the genre that most acutely explores the great and eternal, one could even say biblical, issues: guilt, atonement, punishment, responsibility. Thus, it does not matter what country or region a writer such as myself comes from.

Torkil Damhaug: Ildmannen
Torkil Damhaug beskriver skjebnesvangre møter mellom ulike menneskesinn på en troverdig måte, og viser oss hvilke fatale konsekvenser dette kan få. Vi blir dratt på innsiden til det unge, sårbare og identitetssøkende menneske, de mentalt vingeklippede og møter egoistens ansvarsfraskrivelse. Det er glimrende skrevet, det er nådeløst og vondt, og ikke minst, spennende.
Cappelen Damm

Terje Emberland og Bernt Roughtvedt: Stormlaget
Dette er fengende historisk krim som tar utgangspunkt i det såkalte «pepperoverfallet» på daværende forsvarsminister Vidkun Quisling i 1932. Grundig research og sterk fornemmelse for tiden dette foregår i gjør miljøet og personene levende og ekte. I en spennende handling blir vi bevisstgjort om forskjellene på Oslo, Norge og verden den gang og nå, og samtidig slått av de klare og ubehagelige parallellene til vår egen tid.
Schibsted

Thomas Enger: Fantomsmerte
I sin andre bok om krimjournalisten Henning Juul skriver Thomas Enger med en befriende letthet om tunge temaer som sorg og søken, kjærlighet og vold. Med spenning og tempo skaper han tette og nære bilder av miljøer og skikkelser både fra de varme familierelasjoner og fra torpedoenes angstfulle liv.
Gyldendal

Knut Faldbakken: Natthagen
Overbetjent Jonfinn Valman møter seg selv som etterforsker når en kald sak plutselig blir varm, og hvor det viser seg at han handlet fullstendig galt den gang. Faldbakken nøster på en mesterlig måte opp flokene i dette spinn av løgner og gamle hemmeligheter. Han trekker oss inn i syke sinn og syk kjærlighet, bruker natur og minner for å løse en stadig mer og mer ubehagelig og vond historie. Med språklig spenst biter han seg fast.
Gyldendal

Jørn Lier Horst: Vinterstengt
Det er solid politikrim Jørn Lier Horst serverer. Fra kriminelle hendelser på et lite men idyllisk feriested i Norge, trekkes handlingen til deler av det mindre privilegerte Europa. Med innlevelse skildrer Jørn Lier Horst et krimdrama hvor karakterenes motiver trer tydelig fram. Politiførstebetjent William Wisting har befestet seg som en av våre klassiske krimhelter.
Gyldendal

Årets vinner skiller seg helt spesielt ut. Boken tar grep fra første side, fanger leseren i et univers som er ulidelig vondt, sterkt og ikke minst aktuelt. Den tar blant annet opp det å vokse opp med ulike røtter, utnyttelse av ungdom, det vingeklippede sinn, den forsømte, og ansvarsfraskriveren. Forfatteren har skrevet flere bøker, ikke bare krim, men har en bakgrunn som i aller høyeste grad brukes i forfatterskapet, nemlig psykiaterens. Gratulerer med Rivertonprisen 2011, Torkil Damhaug!

20.03.12 Else Barratt-Due
(Leder av Rivertonjuryen 2011)

Terje Emberland og Bernt Roughtvedt: Stormlaget
Dette er fengende historisk krim som tar utgangspunkt i det såkalte «pepperoverfallet» på daværende forsvarsminister Vidkun Quisling i 1932. Grundig research og sterk fornemmelse for tiden dette foregår i gjør miljøet og personene levende og ekte. I en spennende handling blir vi bevisstgjort om forskjellene på Oslo, Norge og verden den gang og nå, og samtidig slått av de klare og ubehagelige parallellene til vår egen tid.
Schibsted

Thomas Enger: Fantomsmerte
I sin andre bok om krimjournalisten Henning Juul skriver Thomas Enger med en befriende letthet om tunge temaer som sorg og søken, kjærlighet og vold. Med spenning og tempo skaper han tette og nære bilder av miljøer og skikkelser både fra de varme familierelasjoner og fra torpedoenes angstfulle liv.
Gyldendal

Knut Faldbakken: Natthagen
Overbetjent Jonfinn Valman møter seg selv som etterforsker når en kald sak plutselig blir varm, og hvor det viser seg at han handlet fullstendig galt den gang. Faldbakken nøster på en mesterlig måte opp flokene i dette spinn av løgner og gamle hemmeligheter. Han trekker oss inn i syke sinn og syk kjærlighet, bruker natur og minner for å løse en stadig mer og mer ubehagelig og vond historie. Med språklig spenst biter han seg fast.
Gyldendal

Jørn Lier Horst: Vinterstengt
Det er solid politikrim Jørn Lier Horst serverer. Fra kriminelle hendelser på et lite men idyllisk feriested i Norge, trekkes handlingen til deler av det mindre privilegerte Europa. Med innlevelse skildrer Jørn Lier Horst et krimdrama hvor karakterenes motiver trer tydelig fram.  Politiførstebetjent William Wisting har befestet seg som en av våre klassiske krimhelter.
Gyldendal

Rivertonprisen utdeles 20. mars.

politibetjent Bård Dyrdal

ved Oslo politidistrikt (Grønland og Hovedpolitistasjonen) til å snakke om sine erfaringer fra bl.a. etterforskningen av så vel A-gjengen som B-gjengen for noen år siden, og ellers fra arbeidet med mange ulike typer kriminalitet.

Den realistiske politiroman har lenge hatt en sterk posisjon i norsk krimlitteratur, og akkurat nå ser den ut til å være en sunn og robust motvekt mot thrillere og eventyraktig krim. Vi antar at det kan være mye å hente for våre medlemmer som i overveiende grad er krimforfattere både ved å høre hva Bård Dyrdal har å berette og ved å stille spørsmål om det som foregår i vår bys såkalte ”underverden.”

Velkommen!

En arabisk dikter og boksamler* beskrev på femtenhundretallet hver bok i biblioteket sitt som “en sann og kjærlig venn som driver bort alle sorger”.

Slik talte en mann som ikke levde i krimlitteraturens storhetstid!

Årets Rivertonjury har lest omtrent 40 romaner.
Romaner skrevet av forfattere som har gjort alt som har stått i deres makt for å drive oss inn i alle sorger!
Og dette har vi forstått; i enhver krimforfatters hode pågår en ustoppelig behandling av bestialitetens og ondskapens historie: Drap, hevn, terror, mishandling, utroskap, svindel, tortur, løgn, manipulering og bedrag… Ja, mulighetene er mange, men samtidig er faren for gjentagelse stor.
Juryen – som har bestått av Nils Nordberg, Cato Schiøtz og undertegnede (Agnes Moxnes) synes nok at forlagene enkelte ganger kan holde sine forfattere litt lengre på pinebenken før de lar dem slippe til i bokmarkedet.

Men heldigvis kan juryen konstatere at denne ustoppelige strømmen likevel inneholder stadig nye og stadig overraskende og faktisk stadig vekk velskrevne måter å skrive fortellingen om en forbrytelse på. Juryens egen juridiske ekspertise mener dessuten at den faglige etterretteligheten til tider er imponerende.

Ulikhetene og mangfoldet kan enkelt og greit illustreres ved hjelp av hovedpersonene i de fem romanene som vi har plukket ut til å være de fem beste blant årets krimutgivelser:
Debutanten Øystein Wiik introduserer en sjeldent operativ musikkjournalist, Asle Skredderberget -
også debutant – henter inn en styrtrik italiensk arving i rollen som norsk økokrim etterforsker.
Advokaten har alltid hatt en plass i denne genren – men i Chris Tvedts siste roman, er det advokaten som må bevise egen uskyld.
På denne rollelisten er også den solide norske politietterforskeren; William Wisting.
Mannen som finner logikk der logikk synes umulig. I Jørn Lier Horst sjette roman.
Og kjære dere, det finnes heldigvis en kvinne her også. Den arrogante, men usedvanlige dyktige hjertekirurgen Sara Zuckerman. Påfunnet av søskenparet Anne og Even Holt.

Vinneren av den 39. Rivertonprisen skiller seg ut. Absolutt ikke pga av valget av hovedpersonens yrke, men fordi forfatteren beskriver en klassisk reise i fornedrelse og om de slagene hovedpersonen må utkjempe for å renvaske seg selv.
Det gjør han på en måte som hekter oss på en intrige og en handling som krever sitt av så vel hovedperson som leser.
Slutten på historien overrasket oss alle.
Det har vi i juryen likt godt!
Vi har også merket oss at forfatteren nyter godt av sitt nære kjennskap til hovedpersonens yrke, og at han dermed holder seg sylskarpt innenfor de rammene han har til rådighet.
Det er femte gang denne forfatteren har rigget et nytt univers for sin hovedperson – forsvarsadvokaten Mikael Brenne.
Og han gjør den jobben bedre og bedre.
Romanen heter ”Dødens sirkel”.

Gratulerer Chris Tvedt, Rivertonprisen for 2010 er din!

Anne & Even Holt: Flimmer

Et fruktbart samarbeid mellom den tidligere Rivertonvinneren  Anne Holt og hennes bror Even har resultert i en velskrevet, aktuell og original norsk krim&spenningsroman, preget av grundig research og med internasjonalt sus over seg.

Jørn Lier Horst: Bunnfall

Et underlig og helt originalt mysterium får sin logiske og troverdige løsning på en måte som gir ordet bunnfall et nytt innhold, i nok en velskrevet, spennende og solid politikrim fra Jørn Lier Horst. Det er ingen tvil om at her er en forfatter som kan sine ting.

Asle Skredderberget: Metallmyk

Debutanten Asle Skredderberget bringer den norskitalienske økokrimetterforskeren Milo Cavalli inn i norsk krimlitteratur. Original og sympatisk hovedperson, original ramme, og svært aktuelt om norsk finansbransje og våpeneksportindustri.

Chris Tvedt: Dødens sirkel

Tvedts gjennomgangsfigur, advokat Mikael Brenne, kommer raskt i klemma i årets roman og drives fra skanse til skanse i forsøket på å bevise sin uskyld. Leseren dras med fra første øyeblikk og slutten overrasker. Tvedt skriver bedre og bedre.

Øystein Wiik: Dødelig applaus

En stjernetenor skytes for åpen scene på Den Norske Opera og vår spenningslitteratur tilføres en musikalsk frodighet som minner om operagenren selv. Moro og spennende å lese, fra en debuterende forfatter som vet hva han skriver om og kan skrive.