Årsmelding for 2015

mars 14, 2016

ÅRSMELDING 2015
Styrets beretning

Styret: Tom Egeland (president), Knut Nærum (sekr.), Else Barratt-Due (kasserer), Nils Nordberg og Knut Faldbakken.

Etter mange år som president gikk Hans H. Skei av som leder i Rivertonklubben og ble erstattet av Tom Egeland som president (valgt for to år) på årsmøtet 26. mars 2015.

Nye i styret var Nærum, Barratt-Due og Egeland (valgt for to år), mens Nordberg og Faldbakken fortsatte. Nordberg og Faldbakken stiller dermed til gjenvalg på årsmøtet 2016. Egeland, Barratt-Due og Nærum står for valg ved neste årsmøte i 2017.

Det nye styret konstituerte seg i styremøte 20. april 2015.

Skei fortsetter som leder i juryen, der han har hatt med seg Merete Junker og Ola Hegdal (2015). Trude Teige overtar for Junker som jurymedlem i 2016. Styre og jury har arbeidet aktivt opp mot forlagene for å minne dem på å sende inn bøker. Noen forlag er dog flinkere enn andre.

Økonomien i klubben er etter forholdene tilfredsstillende. Vi har ingen inntekter utover kontingenten, og kommer til å innskjerpe innbetalingene ved noe mer aktiv purring. Vi har valgt å holde kontingenten uendret.

Arrangementer som utdeling av Rivertonprisen gjøres i samarbeid med Forleggerforeningen og Bokhandlerforeningen.

På årets Krimfestival i Oslo ble Jo Nesbø hedret med Rivertonklubbens ærespris for sin innsats for norsk krim hjemme og ute.

Klubben medvirket «som klubb» på flere poster under Krimfestival – både ved Hans H. Skeis gjennomgang av krimåret 2015 og et eget innlegg om Nesbø, samt ved presentasjonen av de fem nominerte til Rivertonprisen. Videre ble styret intervjuet av Anne Grosvold under et eget arrangement med Riverton-styret.

10. mars ble Kjell Ola Dahl tildelt Rivertonprisen for 2015.

Som enkelte tidligere år gikk vi i år ut med en shortlist på fem nominerte. Samtlige nominerte sa at det uansett var en ære å bli nominert, og at de blomstret (i lokalaviser og på radio) nettopp som nominerte til Rivertonprisen. Styret anbefaler at ordningen med fem nominerte opprettholdes.

Klubben har avholdt ett medlemsmøte, 23. september, etter fjorårets årsmøte i mars. Her var Unni Lindell og redaktør Mia Bull-Gundersen invitert til å snakke om forholdet mellom forfatter og redaktør.

Styret har vurdert flere møter, men oppslutningen om møtene tilsier foreløpig ikke noen økt møtefrekvens.

Arbeidet med å skaffe flere bøker til biblioteket på Rivertonrommet har i all hovedsak stått stille. Tidligere president Hans H. Skei har imidlertid gjort et skippertak for å rydde og holde orden i biblioteket.

Samarbeidet med Litteraturhuset, Forleggerforeningen, Bokhandlerforeningen og forlagene fremstår uproblematisk.

Oslo, 10. mars 2016

Tom Egeland (president)

Rivertonprisen 2015 til Kjell Ola Dahl

mars 10, 2016

Kjell Ola Dahl Riverton

Kjell Ola Dahl er tildelt Rivertonprisen for romanen «Kureren». Tidligere i år vant han Brageprisen for samme roman. Dahl, som sitter i Forfatterforeningens litterære råd, har også tidligere vunnet Rivertonprisen.

Prisen «Den gyldne revolver» ble overrakt på Litteraturhuset i Oslo torsdag.

Juryen har bestått av juryleder, litteraturprofessor Hans H. Skei, forfatter Merete Junker og litteraturanmelder Ola Hegdal.

I sin begrunnelse skriver juryen:

Rivertonprisen for 2015 går til en kriminalroman som presenterer oss for tilsynelatende uløselige gåter, fordi de oppstår i situasjoner så vanskelige, så uvirkelige, og likevel så nært på en virkelighet som alltid er med oss og som vi vet har kastet lange skygger helt opp til vår egen tid: Den andre verdenskrigen. Romanen har som motto at «Hevnen er en troløs tjener», men det er vanskelig å se at så mye har med hevn å gjøre. Men vi er vitne til oppgjør mellom mennesker som møttes i avgjørende og skakende situasjoner under krigen, og som ufrivillig setter hverandre stevnemøte 25 år etter til noe som om det ikke er hevn, må bli et sluttoppgjør. Det er slik heller ingen egentlig etterforskning i romanen, i alle fall ikke av politi eller detektiv, men det er medrivende og dyktig nok gravearbeid som gjøres når jødiske Ester Lemkov setter i gang sine undersøkelser høsten 1967 etter at Gerhard Falkum, som alle trodde var død, dukker opp i Oslo. De kjente hverandre fra Oslo i 1942, og kom til å mye med hverandre å gjøre i Stockholm etter at de hver for seg flyktet over grensen.
Det meste av romanen utspiller seg nettopp senhøstes i Oslo i 1967, men har som sin forutsetning skildringer tidlig i romanen fra samme årstid i Oslo og deretter Stockholm i 1942. Likevel begynner og slutter romanen i en slags rammefortelling fra 2015 og som gjelder en sjeldent jødisk armbånd som dukker opp på en auksjon. En norsk kvinne vet at det må være stjålet, og setter i gang undersøkelser. Armbåndet har tilhørt – og tilhører henne – men hun skal aldri få vite den fryktelige historien som armbåndet er en del av, og som vi som lesere til slutt får klarhet i. Bortsett fra alt det forferdelige som skjer med jødearrestasjonene og nazistenes herjinger i Oslo-kapitlene fra 1942, handler det om mordet på en ung norsk mor, Åse, Esters bestevenninne, samboer med Gerhard Falkum som hun har datteren Turid med. Ester kommer seg over til Sverige; Falkum likeså. Falkum blir borte, og erklært død. Ester vender tilbake til Oslo rundt 1960, etablerer seg som musikklærer, og så er vi framme ved 1967 – selv om kapitler fra de to viktigste tidsplanene veksler slik at informasjon stadig holdes tilbake og spenningen stiger. Hva slags planer har Gerhard Falkum som har levd under falskt navn og neppe snakker sant når Ester og hennes medhjelpere prøver å finne ut av hans hensikter. Det må komme til en konfrontasjon, fortiden må avsløre noe av det den gjemmer på, men hvordan og med hvilke konsekvenser? Vi leser videre, åndeløst, og blir ikke skuffet. Nesten alt faller på plass, nesten på utrolig vis.
Det er en svært kunnskapsrik, intelligent og innenfor fiksjonens rammer troverdig og pålitelig kriminalroman Kjell Ola Dahl har skrevet. De fem nominerte bøkene til prisen for 2015 er alle gode, hver på sitt vis, og det er nesten bare å beklage overfor de andre kandidatene at de måtte konkurrere med en så uvanlig god bok – en krim- og spenningsbok i absolutt øverste sjikt.

Rivertonklubbens ærespris til Jo Nesbø

mars 7, 2016

Rivertonklubbens ærespris er tildelt Jo Nesbø.Jo Nesbø

– Prisvinneren skriver intenst spennende og medrivende bøker. Millioner av lesere har trykket hans hovedperson Harry Hole til sitt bryst, sier Tom Egeland, president i Rivertonklubben. – Ingen annen krimforfatter – eller forfatter i det hele tatt – har lokket så mange lesere til norsk bokhandel som prisvinneren. Og aldri før har lille Norge hatt en forfatter som – med et salg på 28 millioner bøker på 50 språk – er blant verdens ti mest leste krimforfattere.

Mens den årlige Rivertonprisen går til fjorårets beste krimroman, deles æresprisen ut til en som har gjort en særlig innsats for norsk kriminallitteratur, her hjemme eller utenlands.

Rivertonklubbens ærespris
1973 – André Bjerke
1976 – Bjørn Carling
1978 – Gerd Nyquist
1992 – Nils Nordberg
1997 – Willy Dahl, Sigurd B. Hennum og Torolf Elster
2012 – Varg Veum (karakter i Gunnar Staalesens verker)
2016 – Jo Nesbø

Rivertonklubbens internasjonale ærespris
1990 – Tage la Cour
1991 – Ruth Rendell
1993 – P.D. James
1997 – Ed McBain
2006 – Maj Sjöwall
2012 – Henning Mankell

Krimåret 2015 ved Rivertonklubbens juryleder Hans H. Skei

mars 7, 2016

Rivertonklubbens jury for 2015 har bestått av litteraturprofessor Hans H. Skei (leder), Merete Junker og Ola Hegdal.

Her er professor Skeis oversikt over krimåret 2015 – hentet fra åpningen på Krimfestivalen i Oslo:

Norsk krim i 2015 – på det jevne

Som President i Rivertonklubben har jeg gjennom seks år gitt en oversikt over norsk krim, før lederen for Rivertonjuryen har presentert våre fem nominerte til prisen for beste krim i året som har gått, Den gylne revolver. I år gir jeg denne oversikten på vegne av min etterfølger som President i klubben, Tom Egeland, men siden jeg nå leder Rivertonjuryen, har jeg lest enda grundigere enn før, selv om jeg her i minst mulig grad skal gå inn på spørsmål om kvalitet og slettes ikke inn på enkeltbøker. Men jeg skal som avslutning gjenta listen over våre nominerte til prisen. Den ble offentliggjort for en uke siden fordi Rivertonklubben gjerne vil at de fem nominerte skal få et par ukers ekstra oppmerksomhet før de fem blir til én når Den gylne revolver overrekkes en uke fram i tid fra i dag.

Rivertonjuryen har i år satt opp en liste over 49 kriminalromaner og novellesamlinger. I tillegg finnes en antologi med Årets krim. Juryen har mottatt og dermed kunne forholde seg til alle disse, med unntak av et par som aldri kom fram til oss, men som vi likevel kjenner godt til. Vi fikk også tilsendt et par bøker der et drap og forsøkene på å forstå det står sentralt, men som helt klart faller utenfor krimsjangeren i og med at det er helt andre ting enn etterforskning som står i sentrum og spørsmål om skyld og soning har lite eller ingenting med hvem som gjorde det og hvorfor. Vi må gå ut fra at det finnes lokalt utgitte bøker eller selvpubliserte bøker som har gått oss hus forbi, men min oversikt over norsk krim bygger nå i alle fall på 50 bøker – antallet har vært ganske stabilt i mange år nå. Hvis det jeg har hørt stemmer, kommer det ut langt flere bøker i sjangeren i vårt naboland Sverige, og svært mange bøker kommer ut helt andre steder enn på de store og etablerte forlagene i Stockholm.

Antallet bøker er høyt nok for en jury som gjerne vil lese alt, og blir det særlig mange flere titler, må vi kanskje gå over til en eller annen form for utvelgelse, påmelding eller noe sånt. Jeg sier altså IKKE at det kommer ut for mange kriminalromaner i Norge; slik sjangeren har utviklet seg gjennom de siste 10-15 årene er det tvert imot rimelig at det kommer så mange. Når vi har så mange etablerte krimforfattere som kommer med bok hvert eller annethvert år, i tillegg til alle som higer etter å prøve seg i sjangeren, må det bli slik. Og det er fra tilveksten, underskogen nedenfor de høye trærne, at framtidens krimforfattere må komme.

Med ti debutanter i snitt hvert år må vi anta at flere av dem vil følge opp også etter debuten, og dermed er det ikke utenkelig med en økning i bredde og mengde av krim- og spenningsbøker i årene framover. Den burde kanskje ha vist seg allerede gjennom de seks-sju årene jeg har fulgt norsk krim spesielt tett, men det har det ikke gjort – så vi har muligens ganske mange ett-boks-forfattere på dette feltet. Når noen roper opp om for mange bøker og at spenningslitteraturen får for mye
oppmerksomhet, er det lett å tenke seg at økningen – som er mer enn en dobling i forhold til for tjue år siden – skyldes at mange små forlag tar sjansen på å gi ut bøker som holder nokså dårlig standard, men som i det minste kan ha lokal interesse. Likevel: faktum er at 34 av de 50 bøkene er gitt ut på fem av våre største forlag der vi kan regne med grundig redaksjonell vurdering og behandling. Og visst er det fine bøker, innbundne, omfangsrike, til dels med voldsomme anbefalinger fra bloggere og bokpushere nå som skikkelige avisanmeldelser er blitt mangelvare.

Krim- og spenningslitteraturen må beskrives som en sjangerlitteratur med noen kjennetegn som avgrenser sjangeren, uten å stille normative eller absolutte krav slik det kunne være i tidlige år. Dermed kan forfattere bevege seg fritt og låne fra detektivfortellingens mystifikasjoner i hardtslående krimhistorier med vold og overgrep, eller de kan la en enkeltperson fra politikammeret operere nesten som ensom ulv og hevner. De fleste av dagens krimgåter er en eller annen form for hybrid, en blandingsform som låner fra flere av krimlitteraturens hovedformer og monterer og strukturer og fyller ut, med vekslende hell.

Felles for de fleste bøkene innenfor alle grupper er at de holder seg med en seriefigur. Halvparten av årets norske krimbøker benytter seg av en gjenkommende og gjenkjennelig seriefigur (eller flere) og det innebærer at også miljø og omgivelser i sin alminnelighet er stabile. Flere debutanter lover på baksiden av førsteboken at deres helt skal komme igjen, og slik vil de rimeligvis føre videre dagens situasjon med at nesten halvparten av norske krimbøker har en seriefigur.

Selv om mye kjennetegnes av fri omgang med sjangerens vanlige krav, lar det seg gjøre å peke på noen underformer som står sterkt og andre som bare marginalt er med i dagens norske krim. Vi har bøker i alle spenningslitteraturens undergrupper, kanskje med fravær av spionthrilleren og den egentlige historiske roman. Men vi har et par bøker som må sies å være plassert i historisk tid, før 1900, og kanskje er det i og for seg historisk nok om vi går tilbake til første verdenskrig, og flere bøker i 2015 griper tilbake til tidlig i forrige århundre – 1910-1920. Noen andre bøker kobler mellom nåtid og andre verdenskrig, et par av dem med overgrepene mot jødene helt i sentrum og effektivt utnyttet. Et trekk ved flere av disse romanene – ikke alle – er at de etablerer politietterforskere i en annen tid og under andre forhold, og hører sånn sett til den sterkeste undergruppen av norsk kriminallitteratur nå – nemlig politiromanen. Politiromanen står altså som vanlig sterkt, selv om vi her ofte finner en seriehelt som gjør at det mer omfattende arbeidet og samarbeidet i politiet blir underordnet den enkelte utvalgte etterforsker.. Vi har også 3-4 forbryterromaner, der politi eller etterforskning er fraværende, men der skurkene tar livet av hverandre og vi bare kan håpe at den mest sympatiske, om han finnes, overlever. Vi har også et par puslespillkrimmer, noen rendyrket og andre litt mer utvannet, og vi har vel omtrent det samme antallet thrillere, rene spenningsromaner med sterke virkemidler, der de fleste foregår i Norge denne gang. Her er det nesten som i TV-dramaene slik at i et senkapitalistisk og rikt olje-Norge brukes penger og sex i et maktspill der grådighet og korrupsjon får voldsomme konsekvenser. Storpolitiske thrillere der verdensfreden er i spill, er vi stort sett forskånet for. Det vi vel må kalle krimparodier forekommer også – noen bevisst parodiske, andre må vel oppfattes som ufrivillig parodiske.

Over til noen tall. I 2015 fikk vi 11 debutanter, som ikke er uvanlig mange, men det litt mer spesielle er at mange av disse ser ut til å være lokalt forankret og utgitt på små forlag. Alle bøkene er, hvis jeg ikke har oversett noe, skrevet av etnisk norske forfattere dette året. Kvinneandelen er omtrent som i de beste årene jeg har laget denne oversikten: 12 bøker skrevet av kvinner (en bok av kvinne og mann; en bok av to kvinner) – dvs. 24%. Ni tidligere Rivertonprisvinnere hadde bøker ute i 2015, og selv om de femti bøkene kom på så mange som 15 forskjellige forlag, kommer 70% av bøkene på fem av våre største forlag for slik litteratur: Gyldendal og Aschehoug med 9 hver; Vigmostad & Bjørke med 6 – de har jo overtatt flere mindre forlag i senere år; Kagge og Cappelen Damm med 5 hver. Det er omtrent samme antall forlag som gir ut krim som i foregående år, men småforlagene skifter, noen kommer og noen går, for kanskje å komme igjen med en bok eller to om noen år. At tre bøker er på nynorsk, og at et par av bøkene bare marginalt og under tvil kan rubriseres som krim, skal bare nevnes.

2015 var et normal-år, et år helt på det jevne, for norsk krim, til tross for det løfterike hos noen debutanter og til tross for at ni tidligere prisvinnere var ute med bøker. Det var likevel og helt selvfølgelig mange nok gode bøker til at konkurransen om å bli blant de fem nominerte til prisen var knallhard. Listen er offentliggjort tidligere, men la meg avslutte med å nevne de fem bøkene og våre begrunnelser for å ta dem med. Vinneren blir offentliggjort 10. mars – torsdag til uken – kl. 1200.

Ingebjørg Berg Holm: Stjerner over, mørke under. Schibsted.

Lars Holte, som alle trodde befant seg i Canada, blir funnet drept på et mykt leie i skogen.
Året er 1875 og vi befinner oss ute på Hurumlandet blant spredte gårder, skog og vann.
Debutanten Berg Holm har skrevet en nærmest vakker kriminalroman, der spenningen ligger
mer på det indre plan, i forholdet mellom karakterene, enn på det ytre. Synsvinklene veksler
elegant mellom Ole, bror av den drepte, enken Ragnhild, og lensmannen, Thomas Tinnvik
som jeg-forteller. En sterk prestasjon av en som skriver sin første roman.

Tore Aurstad og Carina Westberg: Nattevandreren. Kagge.
Dette er Aurstad og Westbergs andre roman med fullmektig Theodor Wulfsberg og hans
dedikerte betjent, Bernt Nystuen, som hovedkarakterer. Hendelsene utspiller seg i et
skittengrått og iskaldt Kristiania, året er 1900. Et dødsfall i Botsfengselet og et varslet mord
under en spiritistisk seanse for noen av byens velstående borgere danner opptakten til en
etterforskning som skal utvikle seg til et desperat kappløp mellom politifolkene og en grusom
morder. Forfatterparet fanger tidsånden på en overbevisende måte.

Kjell Ola Dahl, Kureren. Gyldendal.
I 1942 kommer den jødiske kureren Ester seg over til Sverige, der hun treffer igjen
motstandsmannen Gerhard Falkum som har rømt fra Gestapo, og som også er mistenkt for
drap på sin kone. Falkum blir borte og erklært død, men dukker opp i Oslo i 1967. Ester må
handle, både for å bringe klarhet i det som hendte i 1942, og for at vi som lesere skal forstå
betydningen av bokens åpning som er lagt til 2015. Vår nære historie utnyttes elegant og med
stort alvor i en uhyre velskrevet spenningsroman.

Vidar Sundstøl: Djevelens giftering. Juritzen.
Max Fjellanger, en pensjonert eks-lensmann, begynner nærmest av vanvare å etterforske
dødsfallet til en gammel kollega, og oppdager spor av gammel ondskap som kan går tiår, for
ikke å si tusenår tilbake. Djevelens giftering er en nervepirrende og godt gjennomført krim fra
det indre av Telemark, fortsatt preget av den intelligente, poetiske språkføringen til Sundstøl.
Og Max Fjellanger og hans sidekick, den aparte bibliotekar med sprengt frisyre, er et radarpar
vi gjerne møter igjen.

Frits de Bourg: Dødens elv. Vigmostad & Bjørke.
Den tredje romanen fra Frits de Bourg med handling fra 50-tallets Drammen holder det høye
nivået fra de to foregående, og er en stilbevisst, velskreven hyllest til den hardkokte
privatdetektiven. Wolff er en skarp og sympatisk forteller, selv om han her går lenger enn de
fleste i å bruke de kriminelles metoder mot dem. Forfatteren gjør en god jobb med å
overbevise leseren om at Drammenselva tilhører samme vassdrag som Styx.

JURYENS «SHORTLIST» TIL ÅRETS RIVERTONPRIS

februar 24, 2016

Vinneren offentliggjøres 10. mars 2016 kl. 12:00 på Litteraturhuset

Juryen har bestått av: Hans H. Skei, Merete Junker Gundersen og Ola Hegdal.

Ingebjørg Berg Holm: Stjerner over, mørke under. Schibsted Forlag/nå Vigmostad & Bjørke

Lars Holte, som alle trodde befant seg i Canada, blir funnet drept på et mykt leie i skogen. Året er 1875 og vi befinner oss ute på Hurumlandet blant spredte gårder, skog og vann. Debutanten Berg Holm har skrevet en nærmest vakker kriminalroman, der spenningen ligger mer på det indre plan, i forholdet mellom karakterene, enn på det ytre. Synsvinklene veksler elegant mellom Ole, bror av den drepte, enken Ragnhild, og lensmannen, Thomas Tinnvik som jeg-forteller. En sterk prestasjon av en som skriver sin første roman.

Last ned omslaget på Schibsted Forlags nettsider

Tore Aurstad og Carina Westberg: Nattevandreren. Kagge Forlag

Dette er Aurstad og Westbergs andre roman med fullmektig Theodor Wulfsberg og hans dedikerte betjent, Bernt Nystuen, som hovedkarakterer. Hendelsene utspiller seg i et skittengrått og iskaldt Kristiania, året er 1900. Et dødsfall i Botsfengselet og et varslet mord under en spiritistisk seanse for noen av byens velstående borgere danner opptakten til en etterforskning som skal utvikle seg til et desperat kappløp mellom politifolkene og en grusom morder. Forfatterparet fanger tidsånden på en overbevisende måte.

Last ned pressebilde av forfatterne og omslaget på Kagge Forlags nettsider

Kjell Ola Dahl, Kureren. Gyldendal Norsk Forlag

I 1942 kommer den jødiske kureren Ester seg over til Sverige, der hun treffer igjen motstandsmannen Gerhard Falkum som har rømt fra Gestapo, og som også er mistenkt for drap på sin kone. Falkum blir borte og erklært død, men dukker opp i Oslo i 1967. Ester må handle, både for å bringe klarhet i det som hendte i 1942, og for at vi som lesere skal forstå betydningen av bokens åpning som er lagt til 2015. Vår nære historie utnyttes elegant og med stort alvor i en uhyre velskrevet spenningsroman.

Last ned pressebilde av forfatteren og omslaget på Gyldendal Norsk Forlags nettsider

Vidar Sundstøl: Djevelens giftering. Juritzen Forlag

Max Fjellanger, en pensjonert eks-lensmann, begynner nærmest av vanvare å etterforske dødsfallet til en gammel kollega, og oppdager spor av gammel ondskap som kan går tiår, for ikke å si tusenår tilbake. Djevelens giftering er en nervepirrende og godt gjennomført krim fra det indre av Telemark, fortsatt preget av den intelligente, poetiske språkføringen til Sundstøl. Og Max Fjellanger og hans sidekick, den aparte bibliotekar med sprengt frisyre, er et radarpar vi gjerne møter igjen.

Last ned pressebilde av forfatteren og omslaget på Juritzen Forlags nettsider

Frits de Bourg: Dødens elv. Vigmostad & Bjørke

Den tredje romanen fra Frits de Bourg med handling fra 50-tallets Drammen holder det høye nivået fra de to foregående, og er en stilbevisst, velskreven hyllest til den hardkokte privatdetektiven. Wolff er en skarp og sympatisk forteller, selv om han her går lenger enn de fleste i å bruke de kriminelles metoder mot dem. Forfatteren gjør en god jobb med å overbevise leseren om at Drammenselva tilhører samme vassdrag som Styx.

Last ned pressebilde av omslaget på Vigmostad & Bjørkes nettsider

Kontaktperson: Juryens leder, Hans H. Skei, h.h.skei@ilos.uio.no, mobil 975 18 415

Kontaktinformasjon

september 24, 2015

Ønsker du kontakt med Rivertonklubben, så skriv til klubbens president: tom.egeland@gmail.com

Hans H. Skei: Norsk krim i 2014 – noen tall og tanker

mars 18, 2015

Norsk krim i 2014 – noen tall og tanker

Den første og enkleste tanke som har slått meg gjennom de årene jeg har laget oversikt over norsk krim, er at «nå må det da snart være nok». Vi passerte 50 bøker i 2012, og det var helt klart mange nok, og nærmest en lettelse å se at det kom færre i 2013 – 44. Kanskje veksten var stanset, eller kanskje hadde vi nådd et nivå som kom til å være det normale. Det er for tidlig å si, men vi er over 50 utgivelser igjen i 2014 – 52 romaner, to novelleantologier, ett radiohørespill og to TV-dramaproduksjoner finnes på listen Rivertonjuryen har satt opp. I oversikten videre nå forholder jeg meg til de 52 romanene – antologiene er tilfeldige og litt sammenrasket, men noen av novellene er kanskje første skritt for nye forfattere. Vi får se; det er debutanter nok i sjangeren, 14 i 2014 selv om mange av dem har skrevet andre typer bøker enn krim. På tre år er det kommet ca. 30 debutanter, og mange av dem har fra første øyeblikk lovt å fortsette for de har alt bestemt seg for seriefigur! Sjansene for videre vekst i antall utgivelser blir på denne måten ikke mindre.
52 bøker i krim- og spenningssjangeren i 2014; 14 skrevet av debutanter i sjangeren – 9 menn og 5 kvinner; 10 skrevet av tidligere Rivertontonprisvinnere. Kjønnsfordelingen er langt bedre enn i fjor, og temmelig nøyaktig det den var i 2012: 25%. Det betyr at tretten bøker er skrevet av kvinner, mens to bøker har kvinnelige medforfattere. Tre av bøkene er skrevet på nynorsk; cirka tretti har seriefigurer som slåss med faenskapen rundt seg og svært ofte med sine egne problemer i form av indre demoner eller problematiske samliv. Alt dette er som i de fleste år, men det er mulig å se en utvikling i ganske mange krimhistorier i 2014 der det jeg er tilbøyelig til å kalle «Harry Hole-effekten» slår kraftig inn – dvs. at det gripes til voldsomme virkemidler og gis godt rom for det makabre, bestialske, groteske, som til slutt begrunnes eller forsvares ved at gjerningspersonene er riv, ruskende gale. Det er mulig å tenke seg at det er en dårlig løsning på en krimgåte å skape en eller annen form for et monster som er skyld i de mest avskyelige handlinger. Det kunne ha vært en tanke, men neppe noe man kunne vente seg, at Agatha Christie snart slo tilbake, og at intelligente krimgåter fikk en renessanse, også innenfor mer løst strukturerte tekster med tøffere virkemidler enn hos den gamle mester.
Når det gjelder typene eller undergruppene av krim- og spenningslitteraturen, ser det ut til at 2014 ikke stikker seg ut. Politiromanen dominerer for så vidt som nesten halvparten av alle bøkene må kunne beskrives som politiromaner. Tar vi med kriminalromaner der etterforskning utføres av noen som enten av yrkesmessige grunner – advokater, journalister – lett kommer opp i saker de begynner å nøste i, eller romaner der noen så å si av nød og helt ufrivillig må etterforske, er vi oppe i et antall på 33-34 bøker av de 52.  Tre-fire av disse bøkene kan også klassifiseres som historisk krim. Og mens noen privatpersoner blir innblandet i etterforskning, er de likevel ikke privatetterforskere – det har vi kun i et par bøker også dette året. Ved siden av en enkelt puslespillkrim, en spionroman, og en eller to thrillere der eventyr og myter og mystifikasjon skaper spenning, utgjøres resten av feltet av thrillere – rene spenningsromaner der flertallet er opptatt av voldsomme og truende konflikter som går langt ut over vårt lands grenser. 14-15 bøker faller i kategorien internasjonale og nasjonale thrillere.
Norsk krim er ikke virkelig landsdekkende, men har sine kjerneområder i Oslo og nedover fjordens begge sider, i tillegg til at Bergen stiller tungt, mens både Stavanger, Trondheim og Drammen er med i mer beskjeden målestokk. År om annet har vi, også i 2014, spredte nedslag på mindre steder, avhengig av hvem som gir ut bøker og hvilket landskap de velger.
På forlagssiden er lite forandret:  Fire forlag gir ut fem eller flere bøker; til sammen kom det 30 krimbøker på Aschehoug, Gyldendal, CappelenDamm og VigmostadBjørke i 2014. Seks andre forlag gir ut fra to til fire bøker, mens 7 utgivere står med en bok hver. Det ser ut til at alle bøkene jeg har sett på, gis ut på forlag som gir ut flere bøker i mer enn en sjanger, og at det altså ikke er egne forlag eller vanity press-utgivelser. Det finnes det sikkert en del av som jeg eller Rivertonjuryen ikke har fanget opp. Hvor store mørketallene eventuelt er, er umulig å vite. Fra Sverige har jeg fått opplyst at det kom ut ca. 190 krimbøker i 2014, hvorav mindre enn 90 på «riktiga förlag» – resten – hundre bøker – er egne utgivelser eller bøker som forfatterne betaler en utgiver for å få gitt ut.
Som President i Rivertonklubben i 6 år har jeg fulgt norsk krim enda tettere enn jeg gjorde før 2009. Før det publiserte jeg en oversikt over norsk krim fra 1972 til 2007. Jeg burde med andre ord være i stand til å summere opp, peke på trender og tendenser, også for de siste årene. Helt enkelt: det beste i norsk krim må være svært bra, og klarer seg som vi vet ekstremt godt i oversatt form over det meste av kloden. Det kan ikke bare være markedsføring; det må ha noe med kvalitet å gjøre, og kanskje med klima og samfunnsmodell om vi skal tro de som mener at det er noe som heter Nordic Noir. Et punkt til: Willy Dahl, ære være ham, så hverken kvinnebølgen eller politiromanens kommende posisjon da han sluttførte sitt storverk over norsk spenningslitteratur, Dødens fortellere. Glem prosentene, kvinnelige norske krimforfattere har vært enormt dyktige og viktige og ført sjangeren fremover, og det har også de som med skarpsinn og høy kompetanse har løftet politiromanen opp og fram. Her er mer å hente, f.eks. ved å bruke et helt kammer og skiftende etterforskere derfra, eller ved å lage supre intriger med kalde, uløste saker.
Med et høyt antall bøker går gjennomsnittskvaliteten ned. Det ville stått like godt til i norsk krim om antallet utgivelser var blitt redusert noe, men det er selvsagt mulig å påstå at bredde og rekruttering må til om kvaliteten skal bli like høy i tida framover. Bortsett fra i sluttkommentarene her, har jeg holdt meg til kvantitet og ikke kvalitet; det er atskillig lettere enn det juryen må gjøre, og nå skal juryens leder slippe til for å avsløre de fem nominerte til Rivertonprisen for 2014.

Vinner Rivertonprisen 2014

mars 18, 2015

Rivertonprisen 2014.
Juryen for Rivertonprisen 2014 har bestått av Audun Engelstad, Nils Nordberg og Else Barratt-Due, som har lest i alt 52 kriminalromaner. Det ser ut til at tallet på nye norske krimbøker stadig er stigende. Dette året er også tretten av bøkene skrevet av kvinner, hvorav tre ble nominert på shortlisten. Mangfoldet av temaer, intriger og mysterier, av miljøer og  geografiske plassering hvor handlingene utspiller seg, har vært stort, og de ulike sjangrene innenfor selve krimlitteraturen, har vært godt representert. Samtidig har det vært en blandet leseopplevelse, spennende og underholdende, men også krevende og til tider utfordrende. Trass i det høye antallet bøker føler vi i juryen at det har vært et krimår på det jevne, ikke det beste, ikke det dårligste. Kanskje kunne noen av forfatterne ha satt seg høyere mål både når det gjelder språk, plot og originalitet, ja, rett og slett arbeidet mer på sine manuskripter før de sendte dem fra seg; kanskje er bøkene i noen tilfeller sluppet for tidlig fra forlagene.
Men når det gjelder de fem bøkene som juryen satte i teten for året 2014 er det ingen tvil om kvalitetsnivået eller profesjonaliteten. Og årets vinner er, kanskje ikke overraskende, en av dem som forlengst har plassert seg i førstedivisjonen av norsk krim, både her hjemme og i utlandet. Hennes første krimbok kom i 1995 og forfatterskapet har vært stort og seriøst. Hun dyrker nærportrettet av menneskene hun forteller om, lar oss komme bak fasaden, under huden, i sin søken etter motiv og årsak for forbrytelsene. Slik er det også denne gangen hvor hun fokuserer med stor innlevelse på barn og oppvekst, alenemødre og omsorg. Det er sårt og vondt og brutalt. Hun har fått Rivertonprisen en gang før, i 1996. Denne gangen vinner hun med boken Helvetesilden. Gratulerer med Rivertonprisen 2014 til — Karin Fossum!

Else Barratt-Due
Leder av Rivertonjuryen
Mars 19.03.15

Shortlist Rivertonprisen 2014

mars 18, 2015

Rivertonprisen 2014 –  juryens shortlist.

Karin Fossum: Helvetesilden
Det handler om barn og oppvekst, alenemødre og omsorg. Karin Fossum har holdt oss i ånde i en mannsalder med sine nære skildringer av menneskesinnet, forbryteren, hvorfor det fatale skjer. Det er sårt og vondt og brutalt.
Cappelen Damm

Asbjørn Jaklin: Rød sone
Fortsatt hviler et hemmelighetens slør over NATOs aktiviteter i Nord-Norge under den kalde krigen på 1970–80-tallet. Hva lå bak flyulykken i Mehman? Hvor nære var verden en atomkrig? Asbjørn Jaklin smelter sammen fakta og fiksjon til noe som kan være en ubehagelig sannhet.
Vigmostad Bjørke

Merete Junker: Venuspassasjen
Relasjoner og nærhet ødelegges av en far som forsvinner, og som erklæres død. Det sjongleres i nåtid og fortid i dette familiedramaet hvor Merete Junker forteller hvordan  medlemmene splittes og skaper barrierer og hemmeligheter mellom seg.
Gyldendal

Marit Reiersgård: Jenta uten hjerte
Dette er Marit Reiersgårds andre kriminalroman hvor vi igjen møter etterforskerne Verner Jacobsen og Bitte Røed. Det er følsomme og troverdige beskrivelser av ungdom og mobbing, sårhet og sterke følelser.
Gyldendal

Gunnar Staalesen: Ingen er så trygg i fare
Varg Veum gir seg ikke. Han er utsatt denne gangen, blir satt på glattcelle for selv å ha utført ulovlige handlinger. Gunnars Staalesen har satt barnepornoen på dagsorden. Det er ubehagelig  og aktuelt.
Gyldendal

mars 9, 2014

Rivertonprisen 2013 –  juryens shortlist.

Sidsel Dalen: 21 dager
Sidsel Dalen har med denne spennende thrilleren levert sin andre bok om journalisten Mia Mikkelsen. Under en energikonferanse i København blir Mikkelsen dratt inn i et farlig og destruktivt univers med koblinger mellom norsk oljeindustri, korrupsjon, trafficking og narkotika.
Aschehoug

Nicolaj Frobenius: Mørke grener
I denne originale thrilleren lar Nicolaj Frobenius oss treffe forfatteren Jo Uddermann som akkurat har lansert sin siste bok, en dokumentarisk skildring fra hans barndom der den spesielle og nå døde vennen Georg får sentral plass. Underlige hendelser skjer med Jo, og Frobenius klarer å skape en usikkerhet i mysteriet om hvem som egentlig er fortelleren, og hva diktning egentlig er.
Gyldendal

Jo Nesbø: Politi
Med sin 10.bok om politimannen Harry Hole mestrer Jo Nesbø nok en gang å fengsle med sylskarp penn, fortellerevner og drivende plot. Det er politiet selv som denne gangen blir utsatt for vold og drap, noe som driver den udødelige og snartenkte Harry Hole til igjen å handle slik at det er ingen tvil om at han er en vi fremdeles så til de grader kan regne med.
Aschehoug

Gard Sveen: Den siste pilegrimen
Gard Sveen presenterer i denne debuten den spesielle, kontroversielle og samtidig dyktige politietterforskeren Tommy Bergmann som prøver å finne en sammenheng mellom et drap sommeren 2003 og et skjelettfunn fra 2.verdenskrig. Den spennende og svært innholdsrike handlingen berører flere ulike temaer, blant annet en lite belyst del av norsk krigshistorie.
Vigmostad og Bjørke

Roar Sørensen: Smertens aveny
Den suicidale ekspolitimannen Stingo befinner seg i et dystopisk Angels City på Filippinene hvor kriminalitet, korrupsjon og fattigdom florerer. Roar Sørensen portretterer sammensatte skjebner og drar oss på innsiden av strandete nordmenns desillusjonerte overlevelsesstrategier, og innfødtes nærmest umulige livsvilkår. Samtidig løfter han fram troen på, og den insisterende søken etter det genuint gode i mennesket.
Commentum