Archive for juni, 2012

Hans H. Skei, president i Rivertonklubben: Tale ved tildeling av Rivertonklubbens internasjonale ærespris til Henning Mankell. På klubbens 40-års jubileumsseminar 12. juni 2012

juni 13, 2012

PRISTALE

I et omfattende forfatterskap og et liv i stort engasjement for mange og viktige saker, er det for oss i Rivertonklubben selvsagt at det er i bøkene med kommisarie Kurt Wallander ved Ystad-polisen vi finner grunnlaget for å tildele Henning Mankell vår internasjonale ærespris. Mange av oss har med stor innlevelse fulgt Wallander i problematisk kamp med stadig mer utspekulerte og voldelige kriminelle og med sitt eget liv, fra Mördare utan ansikte i 1991 til Den orolige mannen i 2009.

Romanserien med Kurt Wallander begynner klokken kvart på fem den 8. januar 1990. Wallander er 42 år gammel, men den 30. januar blir han 43, og er altså født i 1947. Tre måneder tidligere har ektefellen, Mona, forlatt ham. Vi følger ham så gjennom 1990-tallets fenomenalt spennende og medrivende fortalte romaner, før vi er inne på et lite sidespor i Innan frosten og får mer kunnskap om hans bakgrunn i tekstene i Pyramiden. Så tar vi avskjed først i 2009 med Den orolige mannen, en roman som er trygt forankret i virkelighet, og som kanskje – slik forfatteren antyder i etterordet – gjennom fiksjonsberetningen overgår den dokumentariske realismen. Det ubegripelige i verden rundt oss, blir litt mer forståelig Vi tok omkring midt i serien avskjed med Wallanders far – uten noen gang å få vite navnet hans – mer og mer dement, hissig, selvopptatt i sitt liv som einstøing med flere tusen nesten identiske fidus-malerier bak seg. Jeg har en spesiell forkjærlighet for romanen Mannen som log (1996) (på norsk: Silkeridderen) nettopp fordi faren spiller en rolle og avgjørende bardomsminner gir oss mulighet til å komme nærmere inn på hvem Wallander, i all sin melankolske og ganske så resignerte fremtoning, egentlig er. Gjennom beretningen om et par slagsmål faren er innblandet i – et mens Kurt var guttunge, et annet mens etterforskningen i denne romanen akkurat pågår – får vi også med oss noen humoristiske innslag som Wallander kanskje ikke oppfatter slik, men som vi som lesere ikke kan annet enn humre over.

Han målade ett melankoliskt höstlandskap, med en spegelblank insjö, ett krokigt träd med avlövade grenar i förgrunden, och långt borta vid horisonten skymtade fjällkedjor, omslutna av moln som skimrade i en osannolikt färgsprakande kvällsol.

Då och då la han till en tjäder som stod på en stubbe i tavlans vänstra ytterkant.

Senere, etter å ha sett bildet på veggen i et hus han besøker under etterforskningen, kommer Wallander i tanker om hva det var faren egentlig hadde gjort gjennom sin masseproduksjon av de verste sjangerklisjeene i svensk landskapsmåleri: Han hadde hindret solen i å gå ned, og hadde gitt folk trøst og håp ved at de hengte bildene hans på veggen og slik kunne holde solen fanget.

Det er gjort god plass for dette i en roman som ellers minner ikke så lite i struktur om Bram Stokers Dracula og som har en representant for den moderne ikke-produktive nykapitalismen boende i et enormt slott, en som handler med alt som gir størst mulig fortjeneste, som er mesen og velgjørere og får alle – inkludert politisjef Björck til, nesten bokstavelig, å stå med lua i hånden.

Jeg tror kanskje også denne fjerde boken i serien var en lettelse – og en følelse av enda bedre etterforskning, tettere på virkeligheten og enda mer skremmende, fordi gangsterne utenfra i de tre første bøkene var byttet ut med det innenlandske og at Wallander derfor enda tydeligere sto frem som en forsvarer av den tynne og sterkt utsatte grenselinjen mellom et noenlunde velordnet og trygt samfunn og kriminalitet og faenskap som nå også hadde infisert småbyene og bygdene. Wallander representerer folket, og politikorpset vi møter er et helt annet og gis en annen funksjon enn det Sjöwall og Wahlöö fremstilte. Med all sin livslede og sin ensomme, til tider søvnløse tilværelse på Maria-gatan, er Wallander førstelinjeforsvarer når vi stadig opplever ”vanvettets hot mot normaliteten”.

Det er også fristende å etablere et slektskap mellom Mannen som log og den absolutt siste Wallander – Den orolige mannen, for så vidt som en omfattende etterforskning knyttet til ubåter og spionasje også lar oss gå på gjengangerferd i mange saker vi kjenner fra tidligere bøker. Generelt kunne vi si at resignasjon og pessimisme blir stadig mer tydelig etter at Wallander alt som 50-åring fikk diabetesdiagnosen som tidlig bekreftelse på lidelsens uunngåelighet og forgjengelighetens ubønnhørlige lov. Og som nevnt tar vi endelig avskjed i epilogen til denne siste Wallander-boken med at sykdom gjør at han skal vandre i en annen form for tåke enn den han har vasset i gjennom mange bøker – i konkret og overført betydning – og han er på vei inn i det endelige mørket som det ikke lenger nytter å kjempe mot. Det er vakkert gjort, og gripende, for også råbarkete krimlesere har godt av en dose sentimentalitet, hvis det er det det er:

Skuggan hade djupnat. Och långsamt kom Kurt Wallander nu att försvinna in i ett mörker som några år senare definitivt skickade ut honom i det tomma universum som heter Alzheimer.

Sedan är det inte mer. Berättelsen om Kurt Wallander tar oåterkalleligen slut. De år, kanske tio, kanske flere, han har kvar att leva, är hans egen tid, hans och Lindas, hans och Klaras tid,

De som analyserer og dissekerer forfatterskapet, ser at Mankells forfatterskap og spesielt Wallander bøkene, i sum handler om selve Det Stora Brottet, og sett fra Sverige gjelder det selvsagt: Folkhemmets fall, socialdemokratins svik

Når jeg leser bøkene, opplever jeg imidlertid drivende god krim, spenning, fare, mystifikasjon, intrikate løsninger – krim i superklassen, mens det andre så å si er en nødvendig bakgrunn for det som skjer – ideologien er der, men som bakteppe. Blandingen av stort og smått, globalt og provinsielt, er ekstremt vellykket. Kombinasjonen av et lite og tilsynelatende idyllisk land med velferd og velstand og likevel med mørke skygger, har vært uimotståelig. Wallander kan synke dypt ned i den skånske leire, men løfter seg over det meste i samtidens krimlitteratur, og blir uimotståelig.

Henning Mankell – det er en utsøkt glede og ære for oss i Rivertonklubben å utnevne deg til internasjonalt æresmedlem. Prisen er å betrakte som det britene kaller ”lifetime achievement award”, for alt du har gjort på kriminallitteraturens område Som den første i klubbens historie får du ikke bare den gylne revolver – du får den første forgylte Smith & Wesson-revolver noensinne.