Archive for mars, 2014

mars 9, 2014

Rivertonprisen 2013 –  juryens shortlist.

Sidsel Dalen: 21 dager
Sidsel Dalen har med denne spennende thrilleren levert sin andre bok om journalisten Mia Mikkelsen. Under en energikonferanse i København blir Mikkelsen dratt inn i et farlig og destruktivt univers med koblinger mellom norsk oljeindustri, korrupsjon, trafficking og narkotika.
Aschehoug

Nicolaj Frobenius: Mørke grener
I denne originale thrilleren lar Nicolaj Frobenius oss treffe forfatteren Jo Uddermann som akkurat har lansert sin siste bok, en dokumentarisk skildring fra hans barndom der den spesielle og nå døde vennen Georg får sentral plass. Underlige hendelser skjer med Jo, og Frobenius klarer å skape en usikkerhet i mysteriet om hvem som egentlig er fortelleren, og hva diktning egentlig er.
Gyldendal

Jo Nesbø: Politi
Med sin 10.bok om politimannen Harry Hole mestrer Jo Nesbø nok en gang å fengsle med sylskarp penn, fortellerevner og drivende plot. Det er politiet selv som denne gangen blir utsatt for vold og drap, noe som driver den udødelige og snartenkte Harry Hole til igjen å handle slik at det er ingen tvil om at han er en vi fremdeles så til de grader kan regne med.
Aschehoug

Gard Sveen: Den siste pilegrimen
Gard Sveen presenterer i denne debuten den spesielle, kontroversielle og samtidig dyktige politietterforskeren Tommy Bergmann som prøver å finne en sammenheng mellom et drap sommeren 2003 og et skjelettfunn fra 2.verdenskrig. Den spennende og svært innholdsrike handlingen berører flere ulike temaer, blant annet en lite belyst del av norsk krigshistorie.
Vigmostad og Bjørke

Roar Sørensen: Smertens aveny
Den suicidale ekspolitimannen Stingo befinner seg i et dystopisk Angels City på Filippinene hvor kriminalitet, korrupsjon og fattigdom florerer. Roar Sørensen portretterer sammensatte skjebner og drar oss på innsiden av strandete nordmenns desillusjonerte overlevelsesstrategier, og innfødtes nærmest umulige livsvilkår. Samtidig løfter han fram troen på, og den insisterende søken etter det genuint gode i mennesket.
Commentum

Hans H. Skei: Norsk kriminallitteratur i 2013

mars 9, 2014

Norsk kriminallitteratur i 2013

Det er tid for å gjøre opp status for krimåret 2013 i tråd med lang tradisjon i Rivertonklubben, utvidet og formalisert enda tydeligere etter at klubben for noen år siden begynte med å nominere fem kandidater til Rivertonprisen.
Det har de siste årene vært en ganske jevn og høy aktivitet blant norske krimforfattere.  I 2010 og 2011 kom det cirka 40 nye bøker; i 2012 mer enn 50. Det som ble lagt mest merke til fra mine presentasjoner for disse årene, var det lave antallet bøker av kvinnelige forfattere. Høyest andel var det i 2012 da 13 bøker av 51 var skrevet av kvinner; dvs. ca. ¼ del. For 2013 bør kjønnsfordelingen etter alt å dømme forbigås i stillhet, for den må være et absolutt lavmål og et unntak. Jeg har måttet justere mine tall fordi juryen har hatt med to bøker mer enn det jeg har hatt oversikt over. Dermed er tallet på krimbøker i 2013 totalt 44. Fire av disse er skrevet av kvinner, og selv om det står to kvinner bak en av dem, og en kvinne figurerer som medforfatter på en annen, er dette bemerkelsesverdig lav andel. Vi har mange dyktige kvinnelige forfattere, og hvis alle hadde bok ute samme året, ville det i alle fall blitt 20 – 25 bøker. Jeg tar det for gitt at inneværende år, 2014, blir en opptur for krim av kvinner – det er faktisk allerede kommet langt flere bøker av kvinnelige forfattere enn i hele fjor.
Jeg oppfatter altså denne fordelingen som et avvik, og lar det være med det. Nå til en oversikt som er registrerende og faktaorientert, og bare i generelle vendinger sier noe om kvalitet, om trender og tendenser. Jeg har altså til slutt 44 kriminalromaner i 2013, og det er så vidt jeg vet bare en av disse jeg ikke har sett eller lest. Åtte av 2013-bøkene er skrevet av tidligere Rivertonprisvinnere; seks er skrevet av debutanter, hvorav flere har gitt ut andre typer bøker før. Flere av debutantene gjør det klart at deres første bok introduserer en seriefigur som vil komme igjen – noe som faktisk er blitt vanlig. Det virker nesten som et gjennomsnittlig norsk kriminalforfatterskap i dag begynner med å skape en seriefigur, finne kjennetegn og særtrekk som skiller vedkommende ut fra mengden, og at intrigen – mord, etterforskning, oppklaring – nærmest kommer i neste omgang. Kanskje er det uunngåelig ut fra tradisjonen og genrekravene at krimlitteraturen bæres oppe av seriefigurer. Det betyr at samme hvor langt fra røttene hos Poe og de gamle reglene for detektivromanen dagens krim har fjernet seg, så er detektiven – etterforskeren, politimannen, advokaten, psykologen, nettavisjournalisten, privatdetektiven – nesten like sentral og dominerende som da han første gang ble etablert som litterær skikkelse.
Når jeg sier dette, er det fordi tre av fire norske kriminalromaner i 2013 har en seriefigur i sentrum – enten så erfaren at han etterforsker i bok nr. 10 eller begynner sin gjerning med løfte om flere bøker hos flere debutanter. Enkelte har med hell byttet til en ny sentralfigur, mens andre har gitt sin helt et friår eller to, som er å ta en stor risiko når det i mange tilfeller kanskje like mye er helten og hans prøvelser vi følger som det er oppklaringen av en ny sak. Det samme gjelder rimeligvis for geografisk plassering og det miljø og persongalleri handlingen plasseres i. Å rykke opp en trygt plassert etterforsker fra det vante miljø kan føre til at han blir slått ned bakfra enda flere ganger – og det har vi nok av som det er.
Nå er det likevel slik at ingen etablert eller ny seriefigur er avgjørende for en romans kvalitet – intrigen, mystifikasjonen og selve fremstillingsmåten er viktigere. Men det er neppe å ta for hardt i at det nettopp er seriefiguren og alt som følger av dette valget som gjør at vi i 2013 at har så vidt mange krimromaner av jevnt høy kvalitet. Det er også gledelig at det som presenteres som første bok i en serie av flere debutanter hører til blant årets høydepunkter og blir spennende å følge videre.
De fleste seriefigurer befinner seg innenfor politiet, og derfor er politiromanen i mange varianter og versjoner den dominerende form også i 2013. Thrillere og ulike former for spenningsromaner, gjerne med internasjonalt tilsnitt, der handling og ikke egentlig etterforskning er viktigst, forekommer i omtrent samme omfang som tidligere år. Ellers er det verdt å merke seg at andre verdenskrig fremdeles bidrar til intrigens oppbygning og til mange farligheter også i 2013. Dette er så å si krim fra vår nyere historie, mens den egentlige historiske krim – en stor genre internasjonalt – er marginal i norsk krim, men kvaliteten er gjennomgående høy. Geografisk er spredningen i 2013 mindre enn i de beste årene – Nord-Norge er ikke med, innlandet er dårlig representert, Trondheim er ikke det byen engang var i krimsammenheng, mens det sentrale østlandsområde – særlig Oslo og nedover langs fjorden på begge sider – dominerer. Uten at det skal underslås at det kommer god krim plassert i og skrevet fra Vestlandet, bl.a. med bøker både fra Stavanger og Bergen.
En populær genre som krim frister selvfølgelig stadig flere utgivere, og det er rimelig å anta at vi ikke har klart å få tak i alt som gis ut på små forlag rundt omkring i det ganske land. De 44 titlene jeg snakker om er utgitt på til sammen 14 forlag – samme antall som i fjor. Seks av disse har bare en utgivelse hver, mens det tydeligvis arbeides og satses godt på krim i forlag som Vigmostad og Bjørke – der vi jo vet at Piratforlaget nå inngår – med fire utgivelser; Samlaget med tre bøker på nynorsk; Juritzen med fire bøker, Commentum med tre og Publicom med to. Så har vi våre tre største forlag, der det i 2013 er Cappelen Damm som skiller seg ut som det store krimforlaget med 10 utgivelser, mens Gyldendal har 8 og Aschehoug 4. I fjor var forholdet mellom de tre store så å si omvendt. Derfor må en se på flere år for å kunne antyde noe om trender og tendenser.
I forhold til 2012 er det altså en merkbar nedgang i antallet titler – fra 51 til 44. Heller ikke det skal vi ta som et tegn på noe. Men samtidig er det grunn til å peke på diskusjonene som har gått rundt innkjøpsordningen og kanskje advare mot at kuttene i ordningen kan komme til å ramme krimgenren tyngre enn vanlige romaner. Krimåret 2013 har mange spennende, velskrevne, medrivende krimhistorier, men det er selvsagt også slik at en rekke av bøkene vil stå laglig til for kutt når de måtte iverksettes. Blant så mange bøker er det ikke annet å vente.
Jeg sa i fjor at 2012 var mangslungent og mangfoldig, uten altfor klare signaler, men med mange gode bøker; jeg kan gjenta det samme for 2013 – det meste er stabilt og mye er bra i norsk krim.
..