Hans H. Skei: Norsk krim i 2014 – noen tall og tanker

Norsk krim i 2014 – noen tall og tanker

Den første og enkleste tanke som har slått meg gjennom de årene jeg har laget oversikt over norsk krim, er at «nå må det da snart være nok». Vi passerte 50 bøker i 2012, og det var helt klart mange nok, og nærmest en lettelse å se at det kom færre i 2013 – 44. Kanskje veksten var stanset, eller kanskje hadde vi nådd et nivå som kom til å være det normale. Det er for tidlig å si, men vi er over 50 utgivelser igjen i 2014 – 52 romaner, to novelleantologier, ett radiohørespill og to TV-dramaproduksjoner finnes på listen Rivertonjuryen har satt opp. I oversikten videre nå forholder jeg meg til de 52 romanene – antologiene er tilfeldige og litt sammenrasket, men noen av novellene er kanskje første skritt for nye forfattere. Vi får se; det er debutanter nok i sjangeren, 14 i 2014 selv om mange av dem har skrevet andre typer bøker enn krim. På tre år er det kommet ca. 30 debutanter, og mange av dem har fra første øyeblikk lovt å fortsette for de har alt bestemt seg for seriefigur! Sjansene for videre vekst i antall utgivelser blir på denne måten ikke mindre.
52 bøker i krim- og spenningssjangeren i 2014; 14 skrevet av debutanter i sjangeren – 9 menn og 5 kvinner; 10 skrevet av tidligere Rivertontonprisvinnere. Kjønnsfordelingen er langt bedre enn i fjor, og temmelig nøyaktig det den var i 2012: 25%. Det betyr at tretten bøker er skrevet av kvinner, mens to bøker har kvinnelige medforfattere. Tre av bøkene er skrevet på nynorsk; cirka tretti har seriefigurer som slåss med faenskapen rundt seg og svært ofte med sine egne problemer i form av indre demoner eller problematiske samliv. Alt dette er som i de fleste år, men det er mulig å se en utvikling i ganske mange krimhistorier i 2014 der det jeg er tilbøyelig til å kalle «Harry Hole-effekten» slår kraftig inn – dvs. at det gripes til voldsomme virkemidler og gis godt rom for det makabre, bestialske, groteske, som til slutt begrunnes eller forsvares ved at gjerningspersonene er riv, ruskende gale. Det er mulig å tenke seg at det er en dårlig løsning på en krimgåte å skape en eller annen form for et monster som er skyld i de mest avskyelige handlinger. Det kunne ha vært en tanke, men neppe noe man kunne vente seg, at Agatha Christie snart slo tilbake, og at intelligente krimgåter fikk en renessanse, også innenfor mer løst strukturerte tekster med tøffere virkemidler enn hos den gamle mester.
Når det gjelder typene eller undergruppene av krim- og spenningslitteraturen, ser det ut til at 2014 ikke stikker seg ut. Politiromanen dominerer for så vidt som nesten halvparten av alle bøkene må kunne beskrives som politiromaner. Tar vi med kriminalromaner der etterforskning utføres av noen som enten av yrkesmessige grunner – advokater, journalister – lett kommer opp i saker de begynner å nøste i, eller romaner der noen så å si av nød og helt ufrivillig må etterforske, er vi oppe i et antall på 33-34 bøker av de 52.  Tre-fire av disse bøkene kan også klassifiseres som historisk krim. Og mens noen privatpersoner blir innblandet i etterforskning, er de likevel ikke privatetterforskere – det har vi kun i et par bøker også dette året. Ved siden av en enkelt puslespillkrim, en spionroman, og en eller to thrillere der eventyr og myter og mystifikasjon skaper spenning, utgjøres resten av feltet av thrillere – rene spenningsromaner der flertallet er opptatt av voldsomme og truende konflikter som går langt ut over vårt lands grenser. 14-15 bøker faller i kategorien internasjonale og nasjonale thrillere.
Norsk krim er ikke virkelig landsdekkende, men har sine kjerneområder i Oslo og nedover fjordens begge sider, i tillegg til at Bergen stiller tungt, mens både Stavanger, Trondheim og Drammen er med i mer beskjeden målestokk. År om annet har vi, også i 2014, spredte nedslag på mindre steder, avhengig av hvem som gir ut bøker og hvilket landskap de velger.
På forlagssiden er lite forandret:  Fire forlag gir ut fem eller flere bøker; til sammen kom det 30 krimbøker på Aschehoug, Gyldendal, CappelenDamm og VigmostadBjørke i 2014. Seks andre forlag gir ut fra to til fire bøker, mens 7 utgivere står med en bok hver. Det ser ut til at alle bøkene jeg har sett på, gis ut på forlag som gir ut flere bøker i mer enn en sjanger, og at det altså ikke er egne forlag eller vanity press-utgivelser. Det finnes det sikkert en del av som jeg eller Rivertonjuryen ikke har fanget opp. Hvor store mørketallene eventuelt er, er umulig å vite. Fra Sverige har jeg fått opplyst at det kom ut ca. 190 krimbøker i 2014, hvorav mindre enn 90 på «riktiga förlag» – resten – hundre bøker – er egne utgivelser eller bøker som forfatterne betaler en utgiver for å få gitt ut.
Som President i Rivertonklubben i 6 år har jeg fulgt norsk krim enda tettere enn jeg gjorde før 2009. Før det publiserte jeg en oversikt over norsk krim fra 1972 til 2007. Jeg burde med andre ord være i stand til å summere opp, peke på trender og tendenser, også for de siste årene. Helt enkelt: det beste i norsk krim må være svært bra, og klarer seg som vi vet ekstremt godt i oversatt form over det meste av kloden. Det kan ikke bare være markedsføring; det må ha noe med kvalitet å gjøre, og kanskje med klima og samfunnsmodell om vi skal tro de som mener at det er noe som heter Nordic Noir. Et punkt til: Willy Dahl, ære være ham, så hverken kvinnebølgen eller politiromanens kommende posisjon da han sluttførte sitt storverk over norsk spenningslitteratur, Dødens fortellere. Glem prosentene, kvinnelige norske krimforfattere har vært enormt dyktige og viktige og ført sjangeren fremover, og det har også de som med skarpsinn og høy kompetanse har løftet politiromanen opp og fram. Her er mer å hente, f.eks. ved å bruke et helt kammer og skiftende etterforskere derfra, eller ved å lage supre intriger med kalde, uløste saker.
Med et høyt antall bøker går gjennomsnittskvaliteten ned. Det ville stått like godt til i norsk krim om antallet utgivelser var blitt redusert noe, men det er selvsagt mulig å påstå at bredde og rekruttering må til om kvaliteten skal bli like høy i tida framover. Bortsett fra i sluttkommentarene her, har jeg holdt meg til kvantitet og ikke kvalitet; det er atskillig lettere enn det juryen må gjøre, og nå skal juryens leder slippe til for å avsløre de fem nominerte til Rivertonprisen for 2014.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s


%d bloggers like this: