Krimåret 2015 ved Rivertonklubbens juryleder Hans H. Skei

Rivertonklubbens jury for 2015 har bestått av litteraturprofessor Hans H. Skei (leder), Merete Junker og Ola Hegdal.

Her er professor Skeis oversikt over krimåret 2015 – hentet fra åpningen på Krimfestivalen i Oslo:

Norsk krim i 2015 – på det jevne

Som President i Rivertonklubben har jeg gjennom seks år gitt en oversikt over norsk krim, før lederen for Rivertonjuryen har presentert våre fem nominerte til prisen for beste krim i året som har gått, Den gylne revolver. I år gir jeg denne oversikten på vegne av min etterfølger som President i klubben, Tom Egeland, men siden jeg nå leder Rivertonjuryen, har jeg lest enda grundigere enn før, selv om jeg her i minst mulig grad skal gå inn på spørsmål om kvalitet og slettes ikke inn på enkeltbøker. Men jeg skal som avslutning gjenta listen over våre nominerte til prisen. Den ble offentliggjort for en uke siden fordi Rivertonklubben gjerne vil at de fem nominerte skal få et par ukers ekstra oppmerksomhet før de fem blir til én når Den gylne revolver overrekkes en uke fram i tid fra i dag.

Rivertonjuryen har i år satt opp en liste over 49 kriminalromaner og novellesamlinger. I tillegg finnes en antologi med Årets krim. Juryen har mottatt og dermed kunne forholde seg til alle disse, med unntak av et par som aldri kom fram til oss, men som vi likevel kjenner godt til. Vi fikk også tilsendt et par bøker der et drap og forsøkene på å forstå det står sentralt, men som helt klart faller utenfor krimsjangeren i og med at det er helt andre ting enn etterforskning som står i sentrum og spørsmål om skyld og soning har lite eller ingenting med hvem som gjorde det og hvorfor. Vi må gå ut fra at det finnes lokalt utgitte bøker eller selvpubliserte bøker som har gått oss hus forbi, men min oversikt over norsk krim bygger nå i alle fall på 50 bøker – antallet har vært ganske stabilt i mange år nå. Hvis det jeg har hørt stemmer, kommer det ut langt flere bøker i sjangeren i vårt naboland Sverige, og svært mange bøker kommer ut helt andre steder enn på de store og etablerte forlagene i Stockholm.

Antallet bøker er høyt nok for en jury som gjerne vil lese alt, og blir det særlig mange flere titler, må vi kanskje gå over til en eller annen form for utvelgelse, påmelding eller noe sånt. Jeg sier altså IKKE at det kommer ut for mange kriminalromaner i Norge; slik sjangeren har utviklet seg gjennom de siste 10-15 årene er det tvert imot rimelig at det kommer så mange. Når vi har så mange etablerte krimforfattere som kommer med bok hvert eller annethvert år, i tillegg til alle som higer etter å prøve seg i sjangeren, må det bli slik. Og det er fra tilveksten, underskogen nedenfor de høye trærne, at framtidens krimforfattere må komme.

Med ti debutanter i snitt hvert år må vi anta at flere av dem vil følge opp også etter debuten, og dermed er det ikke utenkelig med en økning i bredde og mengde av krim- og spenningsbøker i årene framover. Den burde kanskje ha vist seg allerede gjennom de seks-sju årene jeg har fulgt norsk krim spesielt tett, men det har det ikke gjort – så vi har muligens ganske mange ett-boks-forfattere på dette feltet. Når noen roper opp om for mange bøker og at spenningslitteraturen får for mye
oppmerksomhet, er det lett å tenke seg at økningen – som er mer enn en dobling i forhold til for tjue år siden – skyldes at mange små forlag tar sjansen på å gi ut bøker som holder nokså dårlig standard, men som i det minste kan ha lokal interesse. Likevel: faktum er at 34 av de 50 bøkene er gitt ut på fem av våre største forlag der vi kan regne med grundig redaksjonell vurdering og behandling. Og visst er det fine bøker, innbundne, omfangsrike, til dels med voldsomme anbefalinger fra bloggere og bokpushere nå som skikkelige avisanmeldelser er blitt mangelvare.

Krim- og spenningslitteraturen må beskrives som en sjangerlitteratur med noen kjennetegn som avgrenser sjangeren, uten å stille normative eller absolutte krav slik det kunne være i tidlige år. Dermed kan forfattere bevege seg fritt og låne fra detektivfortellingens mystifikasjoner i hardtslående krimhistorier med vold og overgrep, eller de kan la en enkeltperson fra politikammeret operere nesten som ensom ulv og hevner. De fleste av dagens krimgåter er en eller annen form for hybrid, en blandingsform som låner fra flere av krimlitteraturens hovedformer og monterer og strukturer og fyller ut, med vekslende hell.

Felles for de fleste bøkene innenfor alle grupper er at de holder seg med en seriefigur. Halvparten av årets norske krimbøker benytter seg av en gjenkommende og gjenkjennelig seriefigur (eller flere) og det innebærer at også miljø og omgivelser i sin alminnelighet er stabile. Flere debutanter lover på baksiden av førsteboken at deres helt skal komme igjen, og slik vil de rimeligvis føre videre dagens situasjon med at nesten halvparten av norske krimbøker har en seriefigur.

Selv om mye kjennetegnes av fri omgang med sjangerens vanlige krav, lar det seg gjøre å peke på noen underformer som står sterkt og andre som bare marginalt er med i dagens norske krim. Vi har bøker i alle spenningslitteraturens undergrupper, kanskje med fravær av spionthrilleren og den egentlige historiske roman. Men vi har et par bøker som må sies å være plassert i historisk tid, før 1900, og kanskje er det i og for seg historisk nok om vi går tilbake til første verdenskrig, og flere bøker i 2015 griper tilbake til tidlig i forrige århundre – 1910-1920. Noen andre bøker kobler mellom nåtid og andre verdenskrig, et par av dem med overgrepene mot jødene helt i sentrum og effektivt utnyttet. Et trekk ved flere av disse romanene – ikke alle – er at de etablerer politietterforskere i en annen tid og under andre forhold, og hører sånn sett til den sterkeste undergruppen av norsk kriminallitteratur nå – nemlig politiromanen. Politiromanen står altså som vanlig sterkt, selv om vi her ofte finner en seriehelt som gjør at det mer omfattende arbeidet og samarbeidet i politiet blir underordnet den enkelte utvalgte etterforsker.. Vi har også 3-4 forbryterromaner, der politi eller etterforskning er fraværende, men der skurkene tar livet av hverandre og vi bare kan håpe at den mest sympatiske, om han finnes, overlever. Vi har også et par puslespillkrimmer, noen rendyrket og andre litt mer utvannet, og vi har vel omtrent det samme antallet thrillere, rene spenningsromaner med sterke virkemidler, der de fleste foregår i Norge denne gang. Her er det nesten som i TV-dramaene slik at i et senkapitalistisk og rikt olje-Norge brukes penger og sex i et maktspill der grådighet og korrupsjon får voldsomme konsekvenser. Storpolitiske thrillere der verdensfreden er i spill, er vi stort sett forskånet for. Det vi vel må kalle krimparodier forekommer også – noen bevisst parodiske, andre må vel oppfattes som ufrivillig parodiske.

Over til noen tall. I 2015 fikk vi 11 debutanter, som ikke er uvanlig mange, men det litt mer spesielle er at mange av disse ser ut til å være lokalt forankret og utgitt på små forlag. Alle bøkene er, hvis jeg ikke har oversett noe, skrevet av etnisk norske forfattere dette året. Kvinneandelen er omtrent som i de beste årene jeg har laget denne oversikten: 12 bøker skrevet av kvinner (en bok av kvinne og mann; en bok av to kvinner) – dvs. 24%. Ni tidligere Rivertonprisvinnere hadde bøker ute i 2015, og selv om de femti bøkene kom på så mange som 15 forskjellige forlag, kommer 70% av bøkene på fem av våre største forlag for slik litteratur: Gyldendal og Aschehoug med 9 hver; Vigmostad & Bjørke med 6 – de har jo overtatt flere mindre forlag i senere år; Kagge og Cappelen Damm med 5 hver. Det er omtrent samme antall forlag som gir ut krim som i foregående år, men småforlagene skifter, noen kommer og noen går, for kanskje å komme igjen med en bok eller to om noen år. At tre bøker er på nynorsk, og at et par av bøkene bare marginalt og under tvil kan rubriseres som krim, skal bare nevnes.

2015 var et normal-år, et år helt på det jevne, for norsk krim, til tross for det løfterike hos noen debutanter og til tross for at ni tidligere prisvinnere var ute med bøker. Det var likevel og helt selvfølgelig mange nok gode bøker til at konkurransen om å bli blant de fem nominerte til prisen var knallhard. Listen er offentliggjort tidligere, men la meg avslutte med å nevne de fem bøkene og våre begrunnelser for å ta dem med. Vinneren blir offentliggjort 10. mars – torsdag til uken – kl. 1200.

Ingebjørg Berg Holm: Stjerner over, mørke under. Schibsted.

Lars Holte, som alle trodde befant seg i Canada, blir funnet drept på et mykt leie i skogen.
Året er 1875 og vi befinner oss ute på Hurumlandet blant spredte gårder, skog og vann.
Debutanten Berg Holm har skrevet en nærmest vakker kriminalroman, der spenningen ligger
mer på det indre plan, i forholdet mellom karakterene, enn på det ytre. Synsvinklene veksler
elegant mellom Ole, bror av den drepte, enken Ragnhild, og lensmannen, Thomas Tinnvik
som jeg-forteller. En sterk prestasjon av en som skriver sin første roman.

Tore Aurstad og Carina Westberg: Nattevandreren. Kagge.
Dette er Aurstad og Westbergs andre roman med fullmektig Theodor Wulfsberg og hans
dedikerte betjent, Bernt Nystuen, som hovedkarakterer. Hendelsene utspiller seg i et
skittengrått og iskaldt Kristiania, året er 1900. Et dødsfall i Botsfengselet og et varslet mord
under en spiritistisk seanse for noen av byens velstående borgere danner opptakten til en
etterforskning som skal utvikle seg til et desperat kappløp mellom politifolkene og en grusom
morder. Forfatterparet fanger tidsånden på en overbevisende måte.

Kjell Ola Dahl, Kureren. Gyldendal.
I 1942 kommer den jødiske kureren Ester seg over til Sverige, der hun treffer igjen
motstandsmannen Gerhard Falkum som har rømt fra Gestapo, og som også er mistenkt for
drap på sin kone. Falkum blir borte og erklært død, men dukker opp i Oslo i 1967. Ester må
handle, både for å bringe klarhet i det som hendte i 1942, og for at vi som lesere skal forstå
betydningen av bokens åpning som er lagt til 2015. Vår nære historie utnyttes elegant og med
stort alvor i en uhyre velskrevet spenningsroman.

Vidar Sundstøl: Djevelens giftering. Juritzen.
Max Fjellanger, en pensjonert eks-lensmann, begynner nærmest av vanvare å etterforske
dødsfallet til en gammel kollega, og oppdager spor av gammel ondskap som kan går tiår, for
ikke å si tusenår tilbake. Djevelens giftering er en nervepirrende og godt gjennomført krim fra
det indre av Telemark, fortsatt preget av den intelligente, poetiske språkføringen til Sundstøl.
Og Max Fjellanger og hans sidekick, den aparte bibliotekar med sprengt frisyre, er et radarpar
vi gjerne møter igjen.

Frits de Bourg: Dødens elv. Vigmostad & Bjørke.
Den tredje romanen fra Frits de Bourg med handling fra 50-tallets Drammen holder det høye
nivået fra de to foregående, og er en stilbevisst, velskreven hyllest til den hardkokte
privatdetektiven. Wolff er en skarp og sympatisk forteller, selv om han her går lenger enn de
fleste i å bruke de kriminelles metoder mot dem. Forfatteren gjør en god jobb med å
overbevise leseren om at Drammenselva tilhører samme vassdrag som Styx.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s


%d bloggers like this: