Archive for the ‘Innlegg fra medlemmer’ Category

Hans H. Skei: Nordisk krim i internasjonalt perspektiv. Om forståelsen som ligger bak samlebenevnelsen ”Nordic Noir”

mars 22, 2012

           

Norsk og nordisk kriminallitteratur har gjennom sin relativt korte historie bare i ubetydelig grad hatt gjennomslagskraft internasjonalt. Vi har i all hovedsak stått i et avhengighetsforhold til britisk og amerikansk krim fremfor noe. Det gjør det kanskje enda mer påfallende at nordisk krim, først litt nølende, og så med voldsom kraft, har erobret det internasjonale bokmarkedet. ”Nordic Noir” er nå blitt branded, etter at det engelskspråklige området til slutt ble erobret. Først hadde utallige nordiske krimforfattere et kraftig gjennomslag med enorme salgstall i land som Tyskland, Frankrike, Italia og etter hvert de fleste land både i vest- og øst-Europa. På tross av noen viktige forgjengere, var det utvilsomt svært lenge slik at det å bli oversatt til engelsk og bli gitt ut i Storbritannia var den store bøygen. Alle visste at om den ble passert, ville det amerikanske markedet – som stort sett nøyer seg med sin egen litteratur – også kunne åpne seg. Med Stieg Larssons bøker som et nesten ubegripelig toppunkt, har skandinavisk krim blitt big business både i England og USA, og så må vi kanskje finne oss i at dette i stor grad handler om markedsføring og boksalg, for det er ganske uklart hva som skulle være så likt i en mangfoldig og svært spredt samtidskrim i de nordiske land at den kan samles under en slik paraplybetegnelse. ”Scandinavian Crime” og ”Nordic Noir” dekker alt fra bestialske mord i et kaldt klima til vennligere ugjerninger under midnattssolen. Noe tyder på at den blir oppfattet som samfunnskritisk og realistisk krim, med et drag av depressiv melankoli eller melankolsk depresjon – alt etter som. Viktigst av alt er å ha klart for seg at Nordic Noir som betegnelse for skandinavisk krim gjelder kriminallitteratur fra de siste tiårene, og forståelsen av hva som kjennetegner den bygger helt ut på nordisk krim i engelsk oversettelse.

Jeg skal i denne altfor korte forelesningen først og fremst gjøre rede for hva som ser ut til å ligge i begrepet ”Nordic Noir” slik det fremkommer i et par bøker om fenomenet. Som litteraturforsker med en viss kjennskap til kriminallitteraturen i våre nordiske land, stiller jeg meg tvilende til mye av forståelsen som ligger under begrepet. For det er nok slik at om en ser på fenomenet fra hvilket som helst av våre nordiske land, blir samlebegrep som dette vanskelig både å begrunne og forsvare. Nordic Noir finnes bare om perspektivet er utenfra, og om en deler forståelsen av at det i alle fem nordiske land produseres bøker med så sterke likhetstrekk at de kan forstås som en ny og blodig invasjon av skandinaviske røverbander, tusen år etter vikingene. Slik blir det faktisk fremstilt, og det er fantastisk.

Fantastisk, og på mange måter bare til å glede seg over, nesten samme hvor man befinner seg i den litterære institusjon. Det er selvfølgelig strålende og utmerket og alle tiders at en side ved nordisk litteratur får slik oppmerksomhet, lanseres, markedsføres, anmeldes, prises, diskuteres – og kjøpes og leses av millioner i de landene som har de sterkeste kriminallitterære tradisjoner og mer enn nok av egne bøker å ta av – Storbritannia og USA. Men det er lov å stille noen spørsmål og se hva fenomenet innebærer. Hva det er som gjør at den har fått slikt gjennomslag? La meg først nevne noe som tidligere er blitt fremhevet som mulige kjennemerker på nordisk krim, før vi ser på oppfatningene først og fremst fra England.

Noen har antydet at nordisk krim er klarere samfunnskritisk og problemorientert enn den anglo-amerikanske tradisjonen. En dansk kritiker sier om nordisk krim at den har ”en egenartet og enestående samfunnsmessig bekymrethet”, og en amerikansk kritiker hevder at nordisk krim beskriver «en sosial og eksistensiell bekymring så den både angår flere og samtidig er selvkritisk og kanskje litt selvplagerisk på grensen til det livsfornektende.»  Noen nevner det eksotiske med øde landskap og få mennesker, men det kan umulig være nok til å si at nordisk krim skiller seg vesentlig ut fra det som i dag forekommer å være mainstream i en global underholdningsindustri. Man kunne like gjerne hevde at den blir mer og mer mainstream, og finne argumenter for det.

Det var noen mulige særtrekk som kan tjene som bakteppe når jeg nå presenterer hovedtrekkene ved forståelsen av skandinavisk krim med grunnlag i to bøker som begge har Scandinavian Crime Fiction i hoved- eller undertittel. Først noe helt kort om en antologi med artikler som må sies å være akademiske og litteraturvitenskapelige bidrag til utforskningen av skandinavisk samtidskrim. Den heter ganske enkelt Scandinavian Crime Fiction, og bygger på samarbeid og utveksling mellom krimentusiaster over mange år. Styrken ved en slik bok kunne være at bidragsyterne i all hovedsak leser ett eller flere av språkene i Norden, men det betyr også at de ikke beskjeftiger seg med nordisk krim i dens store bredde, men med enkeltforfatterskap eller –fenomener. Redaktørene er klar over det problematiske i selve forståelsen av ”Scandianvian” – som de når som helt bytter ut med ”Nordic” – og mye av det som kommer frem i de forskjellige artiklene er nettopp klare nasjonale forskjeller både når det gjelder tradisjonen og dagens litterære og kulturelle klima. I sum undergraver bokens mange bidrag det prosjekt bokens tittel og forordet antyder – for fellestrekkene blir få og de generelle betraktningene så allmenne at de ikke er meningsbærende. La meg gi dere noen sitater fra innledningen som antyder forståelsen av Skandinavisk samtidskrim:

  • Scandinavian crime fiction has become famous for its melancholy detectives who are silent, depressed, diligent, thirsty and so on.
  • The suffering anti-hero who gave voice to a critique has been pushed aside by well-adjusted, calm and sexy officers.
  • Since the 1970s, the police-procedural sub-genre has continued to predominate. … It has been modified ..to engange in gender and sexual politics. The Norwegian Kim Småge, Finnish writer Leena Lehtolainen and Swede Liza Markllund reached a wide readership at home and in translation during the 1980s and 1990s with their feminist hard-boiled novels … (bare Kim på 80-tallet; bare Kim og Leena på 90-tallet – Lizas debut som krimforfatter 1998).
  • Scandinavian crime fiction became a global brand during the 1990s. This branding created specific expectations – soggy weather, social restraint, overworked detectives, moments of interpersonal explosion, social and political criticism – which are often reflected in the book jackets of these novels, with their unpeopled landscapes, placid lakes and leafless trees.

 

Legg merke til at et uttrykk som “eksotisk” ikke brukes, selv om et inntrykk av nettopp dette indirekte formidles. Det mest interessante som indirekte antydes her er at merkevaren når den først blir etablert, uansett om det er på sviktende grunnlag, som merkevare vil sørge for sin egen videreføring i stadig nye bidrag. You don’t quarrel with success – you repeat it. Når jeg er så tvilende til generaliserende karakteristikker av skandinavisk krim, betyr det også at jeg er sikker på at våre krimforfattere i mindre grad enn suksessformelen antyder kommer til å tilpasse seg kravene. Selvsagt vil de ikke det – bøkene vil være like forskjellig som før, men de kan altså markedsføres og selges som noe annet og mer enn de er, eller som noe de ikke er, fordi de knapt kan være det – skandinavisk krim.

En av ildsjelene og en av dem som har bidratt mest til å lansere, fremme, propagandere for skandinavisk krim i Storbritannia – også under merket ”Nordic Noir” – er krimekspert, anmelder og journalist Barry Forshaw. Det er til hans nylig utgitte bok, Murder in a Cold Climate. A Guide to Scandinavian Crime Fiction, man må gå for å få oversikt over fenomenet nordisk samtidskrim i engelsk oversettelse – han har bedre oversikt enn noen jeg vet om, men behøver ikke å være å stole på for det – og det er lett å få motforestillinger og protestere mot hans forståelse av krimlitteraturen som mimetisk, avslørende, samfunnskritisk og full av innsikt på områder fra politikk til all verdens samfunnsproblemer.

Death in a  Cold Climate er en lettlesbok, journalistisk tenkt og utført, markedsført omtrent like elegant som den krimlitteratur den beskriver. På forsiden gir Håkan Nesser boken sin uforbeholdne hyllest, og som markedsføringsbidrag for nordisk krim, fortjener den all ros den kan få. Men at boken skulle være ”The most fulfilling work on the strange genre of Nordic Noir I have ever encountered” betyr selvsagt bare at Håkan Nesser, en utpreget godviljens mann, ikke har støtt på slike bøker før – de finnes ikke. Og visst har Val McDermid rett når hun sier at dette er ”the essential guide through the snowdrifts of Nordic Noir” – essensiell eller ikke, er det denne vi har, og det er en guide som gir oversikter, orienterer, summerer opp, presenterer, beskriver – delvis ved lar de han skriver om hjelpe til ved at de forklarer hva de tenker og gjør, som forfattere, redaktører eller oversettere. Før jeg går tettere inn på boken – hold fast på at alt Barry Forshaw gjør og sier gjelder nordisk krim i oversettelse, selv om han har forsøkt å innhente informasjon om bøker han ikke kan lese og som kanskje vil bli oversatt.

Barry Forshaw gir inntrykk av å vite hva det som gjør at britiske lesere har falt så fullstendig for den. Hans sier rett ut at måten han forstår fenomenet på deles av lesere flest og likeledes av kritikere og forlagsfolk. Det skal altså finnes en felles oppfatning som har dannet seg en felles oppfatning av skandinavisk krim slik den oppleves utenfra og på avstand og med andre forutsetninger enn det vi skandinaver har. Her er noen eksempler på hvordan denne litteraturen oppfattes og hva den tilbyr:

  •  Den gir helt spesielt god innsikt i skandinaviske samfunnsforhold ” provided by this fiction”
  • Den har vekket interesse fordi den tilbyr noe nytt og fordi krimsjangeren alltid synes oppbrukt og i behov av nye impulser (et krav eller ønske man kan stille til all litteratur)
  • Høy litterær kvalitet, ofte mer utprøvende og eksperimentell enn den britiske krimlitteraturen
  • Barry Forshaw har som MÅLSETTING: for boken dette: Å plassere alle de sentrale forfatterne og deres bøker i forhold til samfunnsmessige forandringer i de respektive land, og å illlustrere – via kriminalromanene – radikale endringer i forhold til det bildet av det nordiske samfunn som amerikanere og briter hittil har hatt (for høye forventninger til en underholdningssjanger).

 

Her er vi ved et kjernepunkt, og et vanskelig ett. For all del – les og gled dere over Forshaws utlegninger og oversikter, men tenk hele tiden over de premissene det hele bygger på: at det viktigste ved skandinavisk samtidskrim er de sosiopolitiske innsiktene som romanene tilbyr utenlandske lesere. Akkurat dette må jeg sitere i original – og her bruker Forshaw en skrivemåte som gjør at den som ikke deler hans syn, faller utenfor som dum og uvitende – og jeg hører helt klart til i denne gruppen:

Any intelligent reader of the genre will quickly become aware of the sociopolitical insights afforded by the novels, building up a complex picture of Scandinavian society – in particular, the cracks that have appeared in the social democratic ideal, an ideal which has been cherished for so long by observers in America, Britain and the rest of Europe.

 

Hvor er vi da, selv om vi godtar at perspektivet utenfra er et annet enn vårt eget? Vi har faktisk med litteratur å gjøre, og vi har endatil med en formelbasert underholdningslitteratur å gjøre. De beste krimbøkene stikker seg ut og hever seg langt over både det sosiopolitiske og sjangerbestemte, og resten av krimlitteraturen er neppe en særlig pålitelig guide til endringene i et samfunns normer og holdninger og moral og tradisjoner. Hva må forfatteren av Death in a Cold Climate tro om Bergen som by og samfunn om han så bare har lest noen få av Gunnar Staalesens bøker; eller hva med fredelige Island som var uten krimlitteratur så lenge fordi det omtrent ikke fantes kriminalitet der?  Les Indridason, og islendingene er like morderiske som i sagalitteraturen – en litteratur som Forshaw på merkelig vis – slik redaktørene av antologien jeg nevner også tenker – er uhyre viktig for utviklingen av moderne Scandinavian crime.

Jeg er med andre ord dypt uenig i forståelsen av hva krimlitteraturen står i forhold til, hva den representerer, og fastholder at den først og sist er litteratur – og dermed forholder seg til virkeligheten uten å avbilde eller være virkelighet. Det er for meg også en misforståelse å tro at krimlitteraturen i særlig grad gir innsikt i samfunnsendringer – annet enn det selvfølgelige som er at bøker skriver seg inn i og indirekte reflekterer sin tid.

Men la nå det være godt. Siden jeg er stolt over norsk kriminallitteratur og imponert over kvaliteten på de beste bøkene fra den perioden jeg kjenner best – fra 1990 og til i dag, har jeg noe som kanskje er et fordomsfullt og sjåvinistisk ankepunkt mot Death in a Cold Climate – nemlig at hans skandinaviske krim domineres av svensker slik at de får minst 60% av plassen i boken. I oversettelse utgjør muligens svensk krim like mye som de andre nordiske land til sammen, og med Stieg Larssons voldsomme suksess på nesten alle måter, må vi vel finne oss i denne svenskevridningen. Eller?

Forholdet mellom landene er ikke statisk, og jeg har ingen problemer med at sju kapitler hos Forshaw tar for seg svenske forfattere; Norge, Danmark, Island og Finland får til sammen akkurat like mange. Det første kapitlet om Sjöwall og Wahlöö er obligatorisk, og Mankells betydning for den senere suksessen til skandinaviske krim er så stor at han fortjener kapittel 2. Det er vel gjerne slik at den varianten av politiromanen som er den viktigste romanformen i skandinavisk krim i dag, står i gjeld til Sjöwall og Wahlöö, enten ved å skrive seg inn i tradisjonen eller ved å motarbeide den. Men forfatterparet hadde selv lært fra andre, og når nordisk krim presenteres som enestående ut fra samfunnsskildring, kritiske holdninger og litterær kvalitet, ville jeg ha forventet ikke bare jubel i høye toner, men en undersøkelse av hvorfra skandinavisk krim hadde sine forbilder, lærte, lånte og stjal, utviklet seg og til slutt skapte gullaldertilstander. Det skjedde faktisk først i Norge, og jeg går ut fra svenskene – særlig kvinner – tok lærdom herfra. Men vi må spørre: Dukket Kim Småge, Anne Holt, Karin Fossum, Unni Lindell opp av ingenting, uten forgjengere, uten tradisjon å forholde seg til annet enn Agatha Christie og dårlige B-filmer? Selvsagt ikke; bak dem kan skimtes både Minette Walters (for skrivemåten), Ruth Rendell og P. D. James (for detektivene og mystifikasjonen) og Sue Grafton og Sarah Paretsky som viste at det var mulig å ta i bruk det man antok var en upassende sjanger for en kvinne. Jeg må ha lov til å ergre meg når Forshaw ut fra sin lesning bruker hele kapitler på Camilla Läckberg, Camilla Ceder, Kristina Ohlsson, Kjersti Alvtegen, Helene Tursten, Liza Marklund, Åsa Larsson – jeg har sikkert glemt mange, og nesten ikke har tid til de norske forgjengerne som skrev sine beste bøker, ble oversatt og var bestselgere blant annet i Sverige, fikk priser og etablerte den eneste kvinnebølge vi har hatt i norsk krim, lenge før noen av de svenske damene kom på markedet. I særlig grad fortjener både Holt og Fossum en mer sentral plass, og jeg vet de står sterkt innenfor Nordic Noir, men svenskene stiller altså med en hel kvinnearmada som jeg er sikker på hentet inspirasjon og styrke fra norske krimsøstre som var tidligere ute og viste både vei og lei. Den som arbeider med oversatt krim tar ofte feil når det gjelder kronologi, bortsett fra den som gjelder for når oversatte bøker kom ut. Da kan det til og med bli slik at Unni Lindell trekkes frem som er en av de nye lovende – Unni som fremsto som en av de første og stødigste og mest solide av våre kvinnelige krimforfattere fra tidlig på 1990-tallet.

De to kapitlene om norske bidrag til skandinavisk krim heter, betegnende nok, ”Crime and Context” (som for alle land utenom Sverige), og Norway and Nesbø. Bokstavrimet er fint, og enda finere er det at Karin Fossum får bred og god behandling i kapitlet, med Se deg ikke tilbake og Elskede Poona trukket frem for spesiell drøfting. Elskede Poona kom ut under tittelen Calling Out for You som så ble forandret til den mer betegnende The Indian Bride, og som dere alle vet er dette en bok i yttergrensene av sjangeren – kjærlighetsromanen som krimroman eller omvendt, og en fabelaktig bok. Forshaw sier at den ”tackles another awkward social issue: intermarriage between Asian and native Norwegians, in a country less and less at ease with its immigrant population”. Ja visst, men det er tross alt noe av det minst viktige ved denne boken, nesten samme hvordan man leser den.

I samme kapittel slipper Forshaw til Anne Holt – hans metode er som nevnt å la forfattere slippe til med det de har sagt i intervjuer eller e-poster eller hva det nå er. Anne er sterkt kritisk til selve tanken om at noe overhodet kan avgrenses som ”skandinavisk krim”, for ikke å snakke om Nordic Noir. Hun begrunner det annerledes enn jeg har gjort, men jeg kan følge henne et stykke når hun sier. ”Først og fremst skriver jeg om mennesker, ikke om Skandinavia. – Jeg er en politisk person, men ikke en politisk skribent.” Hun kunne føyd til: Var jeg det, ville jeg valgt en annen sjanger. Anne Holt skal, i engelsk versjon, få siste ord i denne forelesningen:

 

Crime fiction is currently the genre that most acutely explores the great and eternal, one could even say biblical, issues: guilt, atonement, punishment, responsibility. Thus, it does not matter what country or region a writer such as myself comes from.

Advertisements

Kriminell kvalitet

februar 2, 2011

Kriminallitteraturens popularitet har sammenheng med sjangerens kvaliteter som går langt utover underholdningsaspektet. Radioteateret med sine kriminalmysterier er en institusjon i norsk radio. Søndag utvider NRK tilbudet til sine lyttere med en hel krimtime. Dette skjer samtidig som vi kan se tilbake på nok et bokår hvor kriminallitteraturen dominerer salgslistene og utlånsstatistikken.

Les Jørn Horst Liers artikkel om krimsjangerens kvaliteter.