Innledninger til Riverton på Cinemateket


Innledning til Bortreist på ubestemt tid i Filmens hus, september 2010,

ved Rivertonklubbens president Hans H. Skei
Velkommen til den første av i alt fire norske kriminalfilmer som Cinemateket viser på lørdager i høst i samarbeid med Rivertonklubben. Følg med på programmet for Cinemateket eller Filmens hus, og få med dere disse filmene.
.
Filmen vi skal se i dag er fra 1974 og bygger på en roman fra 1972, ikke en kriminalroman i tradisjonell forstand, men en action-thriller av uvanlig fart og driv til norsk å være. Sigrun Karin Christiansen under forfatternavnet Sigrun Krokvik debuterte med Bortreist på ubestemt tid i 1972; en bok som ville ha vært helt glemt om det ikke var for at den fikk Rivertonprisen da den ble delt ut for første gang – klubben ble stiftet i 1972- og kanskje fordi den ble filmet to år senere. Nå kan man selvsagt hevde at det ikke skulle mye til for å bli beste krim- eller spenningsroman på dette tidspunkt i litteraturhistorien – norsk krim var nede på et lavmål både hva antall utgivelser og kvalitet angår. Det skulle straks forandre seg, men ingen skal ta fra trebarnsmoren fra Volda at hun hadde skrevet en uhyre effektiv og spennende thriller med miljøskildringer som vi knapt hadde sett i krimsjangeren før. I en av de mange kåringer av tidenes beste norske krim kom faktisk denne boken inn blant de ti beste, til tross for at romanen er helt uten etterforskning og etterforskere. Men den har sine absolutt sterke sider, som thriller, som ren spenningsroman med mord og – ikke minst – store vanskeligheter med å bli kvitt det vakre kvinneliket fordi en annen kvinne tilfeldigvis støter sammen med morderen og blir hos ham. Denne kvinnen, Helen, er litt ubestemt på rømmen uten egentlig mål eller mening – fordi flyet fra Vigra er tre timer forsinket og hun hater tanken på å feire sølvbryllup med sin forretningsektemann som alltid slår stort på det. Raskt og direkte, uten kunstgrep, har Krokvik etablert en situasjon hvor mistanke etter hvert avløses av frykt og redsel.. Alex, kunstmaleren og morderen, oppfører seg slik at det nødvendigvis må vekke Helens mistanke – indisiene blir så mange og tydelige at hun forstår at hun må komme seg vekk. Alex er nødt til å følge etter for å redde sitt eget skinn, og fra Østlandet er Helens ektemann, Martin, på vei for å lete etter henne og unngå mistanken om at han har noe med hennes forsvinning å gjøre. Tre levende og en død, på flukt eller jakt, i vill og voldsom og vakker natur, på svingete grusveier, med buss og ferje mellom småbyer og gjennom øde bygder – før det hele topper seg i oppgjør som ender uavklart og derfor gir rom for kappkjøring som det virkelig griner og gnistrer av.
Det er kanskje litt overraskende at Pål Bang-Hansen laget film på grunnlag av denne boken, men filmen viser så sikre grep og en så sikker måte å fortelle historien på at vi gjerne skulle hatt flere actionfilmer fra hans hånd. Jeg har sagt litt om boken, uten å avsløre hvordan det går, og det skal jeg heller ikke gjøre når jeg nevner noen få trekk ved filmen dere straks skal se. Filmen er når det gjelder historien som fortelles uhyre trofast mot romanen; det er avvik bare i detaljer og i noen få tilfeller i motivasjon eller begrunnelse for at noe skjer; et par ganger må filmen også finne sin egen måte å formidle det som romanen kan formidle via fortelleren. Vi får for eksempel vite om Helens forestående sølvbryllup som noe hun tenker på og gruer seg til; i filmen ankommer hun flyplassen sammen med sin datter, og de utveksler noen ord om akkurat dette.
Pål Bang-Hansen har altså ansvar for både manus og regi. Filmen har samme tittel som boken den bygger på, og handling og dialog er løftet direkte fra romanen over i filmen. Men filmen har selvsagt sin egen fortellemåte, sitt eget tegnsystem så å si, og det er valget av location og vinkling og fotografering og klipping – ikke minst av natur og kommunikasjonsmidler i et vestlandsk fjordlandskap som gir filmen en enda sterkere lokal forankring enn romanen som aldri dveler ved naturens skjønnhet, selv om klima og vær ligger der som en parallell til den dramatiske handlingen. Filmen er fra samme år som Edvard Hoems Kjærleikens ferjereiser – men reisene her – for eksempel når de tre hovedpersonene befinner seg i hver sin bil på samme ferje – er fryktens og redselens og psykopatens ferjereiser.
Romanen begynner med Alex’ mord på Christina – filmen åpner med hennes kvalte skrik over en grå vestlandsnatur. Nåtidshandlingen følger i detalj romanen hva handlingen angår, og i stor grad er de tilbakeskuende partiene fra romanen også gjenskapt i scener som vi nesten ikke merker overgangen til. Det er lagt til litt ekstra etterforskning for så vidt som Martin opplever flere heller ublide møter med en etterforsker, men det gjelder forsvinningssaken, mens mordsaken aldri blir noen sak og dermed ikke kan etterforskes innenfor rammen av handlingen. Regissøren har motstått fristelsen til å gjøre mer ut av fortidshistorien mellom Christina og Alex, selv om det må ha vært fristende å la Julie Ege være levende like lenge som den tiden hun får som lik. Bare én gang føyer filmen til noe – en scene der Christina på vei hjem fra en av de frihelgene hun gjør absolutt krav på, ender i en kulp i bekken. Et øyeblikks wet-T-shirt med Julie Ege, men det er også alt. Både når det gjelder kropp og sex er filmen nesten bluferdig, men den har noen indirekte kommentarer til kvinnefrigjøring og kvinners rett til eget liv. 70-tallets begynnende kvinnekamp antydes i tilbakegrepene med scener fra to ekteskap.
Det er verdt å notere seg lydeffektene i denne actionfilmen; de både forbereder og understreker handlingen; ikke minst er det en infernalsk plystrende telefon som truer og skremmer gjennom hele filmen. Og la meg bemerke at de fire sentrale skuespillerne synes å passe perfekt til de rollene de er tildelt i det som selvsagt er en formelaktig populærsjanger. Å møte igjen Svein Scharffenberg, Ingrid Vardund, Lasse Kolstad og Julie Ege i det som selvsagt er uforfalsket 1970-tall, gir et kick til dem av oss som har levd en stund; for yngre seere er kanskje både formspråk og skuespill sørgelig gammeldags.
Jeg leste boken på nytt sist helg, og så filmen nå på mandag. Med teksten helt fersk i hodet, legger man merke til de minste endringer fra bok til filmmanus. Jeg skal ikke plage dere med slikt annet enn det som var mest tydelig, men som kanskje ikke betyr særlig mye: Skifte av bilmerker. Bortsett fra den sorte padda av en Citroen som Alex stjeler, er alle bilene byttet ut fra bok til film, og jeg innbiller meg at det gjør en forskjell om en Folkevogn blir erstattet av en Fiat og Mercedes byttes ut med en Lancia. Men sluttresultatet er det samme i bok og film. Med ett unntak. La meg lese de fire siste setningene i romanen, og be dere legge merke til hvordan filmen slutter. Så skal jeg ikke si mer. Det er Martin som er ”han” her:
Han hørte skriket.
Trodde det var Helen, men det var han selv som skrek. Vidjebusken gled unna da han forsøkte å strekke hånden ut mot den.
Han stupte fremover i luften mens et skred av stein og jord raste rundt ham.

Da er vi klar for 1time og 41 minutters fin underholdning, og et gjensyn med 70-årene i alle detaljer!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s


%d bloggers like this: